Sjanger: Dokumentar.
Originaltittel: Fuocoammare.
Nasjonalitet: Italia 2016.
Regi og manus: Gianfranco Rosi.
Med: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo m.fl.
Lengde: 1 time 49 min.
Aldersgrense: 12 år.
– Stakkars folk.
En eldre kvinne står på kjøkkenet og lager mat. På radioen sier de at mange flyktninger har druknet utenfor kysten av Lampedusa da den overfylte båten deres kantret. Replikken faller mens kvinnen på Lampedusa fortsetter å hakke tomater.
Lampedusa. En liten italiensk øy i Middelhavet, vest for Malta og sørvest for Sicilia. 6000 innbyggere, og havet er viktigste inntektskilde for sjøfolkene og fiskerne blant dem. Havet og den store verden der ute bak horisonten lokker også 12 år gamle Samuele, som foreløpig dessverre ikke er så sjøsterk. I stedet er han mest opptatt av å utforske naturen og skyte med sprettert sammen med kompiser.
For afrikanere med en drøm om arbeid og et bedre liv i Europa, er Middelhavet derimot en hindring som må forseres før drømmen kan bli virkelighet. Men turen over koster penger, tårer - og menneskeliv.
I løpet av de siste 20 årene har 400.000 flyktninger fra Afrika hatt kurs for Lampedusa. Øyas kystvakt har reddet utallige av dem i land fra fra overfylte småbåter i sørgelig stand. Og 15.000 har hittil mistet livet.
Så mange flyktninger på en liten øy. Men ifølge Gianfranco Rosis Gullbjørnen-vinnende dokumentarfilm merker ikke lokalbefolkningen noe mer til flyktningsituasjonen enn vi som sitter i andre land og hører nyhetene. Er det mulig?
Vi følger Samuele og hans fiskerfamilie gjennom hverdagen. Lange tagninger av en seng som blir redd opp. Samuele og kompisen som spikker på kaktuser og lager sprettert. Det enkle, gode, trivielle livet er det som får størst plass.
Så sveiper vi til kystvakten på øya. Nødmeldinger fra desperate flyktninger i havsnød. Redningsaksjonene. Ilandgangen. Klasseforskjellen om bord i båten. Skadene, likene. Kvinnene som gråter. Mennene som sparker fotball og synger sin flukthistorie. Navnløse alle sammen.
De to gruppene kunne like godt bodd på hver sin side av kloden, her er ingen overlapping.
Unntaket er legen Pietro, som både er opptatt av å finne kjønnet med ultralyd på tvillingene en flyktningkvinne venter, som deltar i redningsaksjonene og redder flyktningers liv, og som hjelper Samuele med hans ene dovne øyne og angstanfall. Pietro er den barmhjertige samaritanen på Lampedusa.
Hva er det egentlig Rosi prøver å si med å vinkle dokumentaren, som han brukte ett år på filme, på denne måten? At 400.000 flyktninger ikke påvirker dagliglivet på den lille øya? At lokalbefolkningen er blitt immune mot flyktningenes lidelse etter alle disse årene? At verden er urettferdig? At flyktningene lider og er desperate? At havet gir og havet tar?
Han kunne lett ha formidlet det samme i spillefilmformat. Han sier og viser lite nytt, og i tillegg er dokumentar-troverdigheten svekket av den fragmentariske formen han har valgt.
At filmen er laget med poesi og kjærlighet til både menneske og natur er lett å se i utvalget som er gjort. Men selv ikke unge Samuel, som relativt sett får altfor mye plass, føles det som om man bare får halve historien om.
Mange av de lange tagningene fra hverdagslivet blir bare for trivielle. Og da siger kjedsomheten på.