«Børning» fra 2014 var noe så sjelden som en reinspikka, norsk actionkomedie laget for å more publikum. Ingen synlige ambisjoner om utenlandssalg, Oscar-nominasjon eller kunstnerisk-intellektuell prestisje. Bare ren underholdning for folk som liker fart og spenning, for folk som elsker å le med brus ut av nesen, og slett ikke er redde for å hente fram sin indre Harry når det trengs. Og der et friskt og allsidig skuespillerensemble til de grader fikk vist fram hvor mye moro som bor i dem.
Det funket så bra! Sannelig ble det ikke Amanda for Årets norske kinofilm også. Fullt fortjent. Og om noen filmer trenger/fortjener en fortsettelse i form av oppfølger, så er det «Børning».
Men oppfølger betyr ofte overtenning og mer av alt, slik at det blir overdose. Den fella har heldigvis ikke Hallvard Bræin & co. gått i med «Børning 2». Tvert imot: med førstefilmens sjargong og herlige persongalleri i minne er det flust av både oppfølgerhumor og karakterbasert humor. I tillegg treffer mye herlig harselas med helnorske rariteter som sveler, ferjedirigenter og ærekjære politifolk med forkjærlighet for råkjøringsstatistikk og seminar.
«Børning 2» åpner med en liten oppsummering av eneren, til glede og nødvendighet for nye seere. Så hopper vi et par år fram, til den dagen Roy Gundersen (Anders Baasmo Christiansen) endelig slipper ut av fengsel etter det nå så legendariske Nordkapp-racet. Jobb på bensinstasjon er fikset, kjæresten (Jenny Skavlan) er gravid, og Roy er fast bestemt på at nå er han blitt voksen, han skal bli en «normal» familiemann.
Men allerede på overraskelsesfesten samme dag begynner ting å skjære seg. Datteren Nina har fått seg en kjæreste Roy har vondt for å svelge. Og så dukker det opp en gjeng med de de lekreste sportsbiler, anført av den sleske Kaiser (Vegar Hoel). Utfordring til nytt race kommer. Piler på et kart bestemmer kjøreruten.
«Børning 2» er aller best når den tar den helt ut, altså når den er på sitt mest tegneserieaktige og der rollefigurene til for eksempel Otto Jespersen, Vegar Hoel og Henrik Mestad får spille ut karikaturene i all sin morsomme prakt. Og så er det også bra at ikke alle rollefigurene er karikaturer, at noen ikke en gang skal være morsomme. Det kunne fort blitt for mye.
For ikke å snakke om de spektakulære bilrace-scenene! Vinteren setter en ekstra spiss på spenningen ved å tilføre virkelige flotte stunts, og den tilhørende musikken passer perfekt til.
Minst vellykket er grepet som er tatt for å forsvare at Roy Gundersen i det hele tatt motvillig havner med i et vilt bilrace nok en gang: at han og hans pripne, beige ekskone Ingrid (Marie Blokhus) havner i samme bil og kjører etter datteren Nina og hennes fartsglade kjæreste (Jonas Hoff Oftebro). Familiekjeklingen som oppstår er bare masete og fører alt for lenge ingensteds hen.