Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike 2015. Regi: Xavier Giannoli. Med: Catherine Frot, André Marcon, Michel Fau, Christa Theret, Denis Mpunga, Sylvain Dieuaide, Aubert Fenoy m.fl. Lengde: 2 timer 8 min. Aldersgrense: 6 år.
På et storslagent gods utenfor Paris holdes en klassisk konsert. Hovedattraksjonen er orkesterets velgjører, den søkkrike baronessen Marguerite Dumont, som skal synge offentlig for første gang. Da hun stemmer i med «Nattens dronning», treffer hun ikke én eneste tone. Publikum er lamslått, men ledes til applaus. Men hos to journalister fødes der og da «så fælt at det er kult»-ironien. Marguerite elskes fram og bygges opp. Vi venter med skrekkslagen fryd på fallet.
Snart kommer filmen «Florence Foster Jenkins» med Meryl Streep på kino, en biografisk dramakomedie om en amerikansk sosietetskvinne som elsket opera, og som selv drømte om å synge arier for et stort publikum. Problemet var bare at hun sang som en kråke. Og var omgitt av jattende ja-mennesker.
«Marguerite» er løselig basert på den samme kvinnen, men her er altså sangfuglen plassert i 20-tallets Paris. Det åpner for lekker tidskoloritt og et kunstnerisk fransk alvor. Takk og pris at ikke filmen er en komedie!
Latterlige øyeblikk er det mange av. Men ambisjonen er ikke at vi skal le. Vi skal tenke og føle. Kjenne igjen det kulturelle fenomenet Marguerite i Idol-æraen vi selv lever i. Bli kjent med en skjør og vakker sjel, på utsiden en grunn og tåpelig lerkefugl som tror at penger kan kjøpe beundring, på innsiden en dypt ensom og skadet kvinne.
Og ikke minst: hva som driver hennes nærmeste familie og venner til ikke å bare la Marguerite leve med livsløgnen sin om at hun er en stor operasanger, men også oppmuntre henne. Også disse svært forskjellige motivene er gjenkjennelige fra dagens underholdningsindustri og «du kan bli president om du bare vil det nok»-mentalitet.
Takket være Catherine Frots nydelige og uttrykksfulle spill, lykkes «Marguerite» i å tegne et både medrivende, elskelig og tragisk bilde av en kvinne som ikke blir sett av sin elskede, men utro ektemann. Og som velger å fylle tomrommet i tilværelsen med det vakreste hun vet: opera.
Likevel blir «Marguerite» litt for lang til å holde appellen i drøye to timer. Et par biroller og sidespor kunne med fordel vært skrelt bort for helhetsopplevelsens skyld.