Miss Peregrine's Home for Peculiar Children Eventyr Regi: Tim Burton USA, 2016 Lengde: 2 t. 8 min. Aldersgrense: 12 år
Man kunne neppe funnet en bedre regissør enn Tim Burton til å lage filmversjonen av den populære barneboken "Miss Peregrine's Home for Peculiar Children". Et superheltgalleri i pene antrekk fra mellomkrigstiden, et slott av et barnehjem i en vill og vakker engelsk hage, en nedlagt, knirkende fornøyelsespark, et spøkelsesskip og forfinede mutantskapninger som spiser barns øyne for å redde seg selv, man skulle nesten tro at forfatteren hadde skrevet boken med Burton i tankene.
I sentrum av handlingen finner vi gutten Jake (Asa Butterfield). Han er en klassisk figur i en historie som denne: Snill og pliktoppfyllende, upopulær på skolen, tilsynelatende uten grensesprengende egenskaper. Han har et nært og godt forhold til sin farfar, som resten av familien har avskrevet som en sinnsforvirret skrulling. En mørk kveld når disen henger tungt over Jakes søvnige hjemby i Florida, blir farfaren utsatt for et brutalt overfall. Det blir Jakes oppgave å finne ut hva som har skjedd, og etter hvert som farfarens fortid avdekkes, kommer det for en dag at alle de fantasifulle eventyrene han fortalte Jake da han var barn, kanskje ikke var eventyr likevel.
Undersøkelsene fører Jake og hans på alle måter ubrukelige far til en liten, forblåst øy utenfor kysten av Wales. Stedet ser ut som åstedet for en sosialrealistisk påskekrim, befolket av værbitte fiskere, biske sauebønder og sånne ungdommer som henger på gatehjørnene på ethvert småsted. Men når Jake legger ut på en oppdagelsesferd på egen hånd, folder en skjult og fantastisk verden seg ut foran ham. Det viser seg at en tidsportal befinner seg på øya, et sted hvor folk med helt spesielle krefter kan spole tiden tilbake og dermed gjemme barn som har spesielle krefter bort i en skjult tidslomme. Kvinnen som styrer akkurat denne portalen, er barnehjemsbestyrerinnen hvis navn figurerer i tittelen. Miss Peregrine, kjølig og lekent spilt av Eva Green, ser med sitt blåsvarte hår og lange, sorte gevanter ut som om hun kommer rett fra en av 90-tallets goth-klubber. Barna som bor på hennes veldrevne barnehjem er enda mer visuelt imponerende. Her finner vi ungjenter som ligner halvnifse porselensdukker, et innpakket tvillingpar, en usynlig guttunge som stadig fjaser rundt naken, samt en mørkere personlighet som leker med grensene mellom liv og død på sitt laboratorium. Hvert av barna har sine helt spesielle egenskaper, noe som tas ut på en noe oppkonstruert måte i en alle skal med-avslutning.
Historien kan ved første møte virke litt komplisert å få has på, med sine krumspring i tid og rom. Burton gjør heldigvis en solid jobb med å skape orden i begrepene, men klarer det ikke helt uten å ty til et nødrim her og der. Han har også mye av sin velkjente humor i behold, men sliter i perioder med å få den til å stemme overens med handlingen. Det er ikke alltid det skumle trenger å avvæpnes, selv om filmen henvender seg til barn. Dermed ender vi til slutt opp med en film som kunne ha vært mye skumlere, mye eklere og mye mer foruroligende enn den faktisk er. Det er selvsagt gode nyheter for familier som frykter at en historie om monstre som spiser små barn skal være for kraftig kost for deres egne små håpefulle. Men samtidig er det jo dette som utgjør filmens hovedplot. Barna er i livsfare, og det er bare de selv som kan hindre at monstrene, med en aldeles strålende Samuel Jackson i spissen, tar over verden.