Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2016. Regi og manus: Woody Allen. Med: Jesse Eisenberg, Blake Lively, Kristen Stewart, Steve Carrell, Parker Posey m.fl. Lengde: 1 time 36 min. Aldersgrense: 12 år.
Etter å ha fartet rundt i Europa og USAs utkanter i sine siste filmer, har Woody Allen denne gangen landet i Hollywood (som han hater) og på Manhattan (som han elsker). Begge stedene blir både hyllet og lett latterliggjort.
Settingen er Hollywoods filmindustri og Manhattans nattklubbliv på 30-tallet. Stemningen er skimrende glamorøs, vakker og romantisk. Med litt hardkokt gangstergruff som pirrende kontrast.
Alt er lagt til rette for nok en jazz-infisert Allen-film, denne gangen med epokenostalgi som hovedtema.
Nesten alt. For noe skurrer i Woody Allens velsmurte filmmaskineri denne gangen.
New York-gutten Bobby Dorfman (Jesse Eisenberg) drar til Los Angeles for å prøve lykken, og håper på drahjelp fra sin rike filmmogul-onkel (Steve Carrell). Snart får han smaken på glamouren i Hollywood, og forelsker seg i Vonnie (Kristen Stewart).
Etter hvert vender Bobby tilbake til Manhattan, og gjennom sin gangsterbror og bekjentskaper fra Hollywood-tiden slår han seg opp som fasjonabel nattklubbeier. Bobbys hverdag blir deretter tilbragt blant Manhattan-sosietetens rike og vakre.
Det mest imponerende i «Café society» er den glamorøse skjønnheten, framelsket av fotograf Vittorio Storaro. Men også interiører, arkitektur, kostymer og tidskoloritt er ren nytelse. Allen har valgt en kjærlig og positiv nostalgi. Han har igjen godt grep om dialogen, som er mye sterkere enn helheten i manuset.
For her har leken med stereotypier om jøder, filmfolk, nattklubbfolk og gangstere tidvis blitt litt for klisjeaktig. Mangelen på substans gir i filmens første halvtime et litt slitsomt, manisk og pretensiøst preg. Som i sin forrige film, «Irrational man», blir bruken av kommentarstemme for dominerende, noe som vitner om latskap i manusarbeidet.
Og så Jesse Eisenberg i rollen som romantisk helt, da. Beklager, men dette kjøper vi bare ikke.
Selvsagt er Eisenberg puttet i rollen som Woody Allen selv alltid spilte i hine hårde dager. Den lille, bebrillede fyren hadde alltid draget på flotte, smarte damer, blant annet ved å appellere til deres omsorginstinkt.
Det var passe troverdig på en komisk-vimsete måte fordi Allens romantiske helter hadde humor, intellektuell utfordring og en nevrotisk åpenhet som fascinerte.
Visst har Eisenberg skuespillertalentet, og denne rollen har han nok fått for sitt Allen-aktige nerdeutseende. Men så mangler han totalt den karismaen som trengs for at vi skal kjøpe historien. I stedet spiller han Bobby med en snikende sleskhet som bare er usjarmerende.
Ansvaret ligger hos Woody Allen selv for at stakkars Jesse Eisenberg er stinkbomben i denne smellvakre, glamorøse nostalgien. Som ellers er svært fort glemt.