Hva gjør oss menneskelige?
Mens flyktningstrømmene skaper motsetninger og politiske feider i land etter land, legger den franske naturfotografen og regissøren Yann Arthus-Bertrand vekt på alt som binder klodens mennesker sammen.
Det er blitt en vidunderlig film, ulik det meste du har sett noen gang.
Med årene er "talking heads" blitt et negativt begrep i dokumentarsjangeren. Det virker så lite oppfinnsomt å sette folk foran kamera, filme overkropp og hode og la dem snakke om hva det nå handler om.Men Arthus-Bertrand vrir akkurat passe på grepet til at det virker nytt og vakkert. I tre år har han intervjuet 2000 personer fra 60 land på alle kontinenter. Korte fortellinger fra 110 av dem er med i filmen. Mange utsagn skinner som perler i den enkelte skjebnes mørke.
En felles bakgrunn
Informantene taler i ansiktsnære utsnitt mot en helsvart bakgrunn, noe som gir en felles bakgrunn, uavhengig av bosted og levevilkår. Redigeringen skjærer på imponerende vis inn til essensen. Klippene er gjerne kamuflert av flere ansikter som ser på deg mens du lytter til én bestemt historie.
Filmingen er utsøkt og gjør ansiktene umåtelig vakre og sterke, ikke bare de unge nyutsprungne, men også de eldre som er tæret av slit og strev.
Regissøren har fjernet spørsmålene og samlet svarene i temabolker. Han starter med det brutale: Reaksjoner på krig og vold. En afrikaner sier at før døde folk av sykdom og alder, nå drepes de av kalasjnikovkuler. En gutt er ikke lenger redd for å dø fordi han håper å se igjen sin drepte far. Overlevende etter massakrer drømmer om hevn, andre føler skam ved å skyte på mennesker som dem selv. Lykke og savn
I andre bolker møter vi menneskers behov for kjærlighet, sex og aksept, også om man er funksjonshemmet eller har en utradisjonell legning. Noen lyser av lykke over å bli elsket, andre gråter av savn og misbruk eller skjelver av frykt for ny vold.
I historier og glimt kommer verdens fattige og arbeidsløse til orde, som den slitne sukkerrørbonden i Latinamerika, den indiske kvinnen som skriker til politikerne "vi dør, men ingen vil høre på oss!", pakistaneren som har dratt utenlands for å tjene penger til sine barns utdannelse, den ukrainske kvinnen som lengter sårt hjem fra Paris der hun nå jobber.
Kontrasten blir gripende til den velhavende briten som har råd til å kjøpe alt han har lyst på, men ikke kan hjelpe sin deprimerte sønn til å bli frisk. For ikke å snakke om russeren som ønsket seg et barn og fikk en multihandikappet sønn som han nå lærer å se blomster og stjerner.Hva gjør mennesker glade? Svarene er påfallende like: Å ha en velfungerende familie der foreldre og barn kan leve gode liv og ta seg av hverandre. Da blir det heller ikke så skremmende å skulle dø.
Estetisk mesterverk
Det som løfter dokumentaren til et estetisk mesterverk, er Yann Arthus-Bertrands enestående evne som landskapsfotograf. Bolkene avløses av hans spektakulære bilder av jorda sett ovenfra , tatt fra helikopter eller varmluftsballong. Ubeskrivelig vakre mønstre avtegner seg når kamera fanger inn tørre, røde elveleier omgitt av snø, eller grønne rismarker og gule rapsåkre der menneskene jobber.Men selv om New Yorks lysende skyskrapere utgjør et helt annet landskap enn Midtøstens ørkenfjell eller templer i Sørøst-Asia, er vi bemerkelsesverdig like i våre grunnleggende behov for kjærlighet, respekt og omsorg. Svært mange drømmer om å sette et avtrykk i livet for å gjøre jorda til et bedre sted å leve.
Ikke la deg skremme av at filmen varer i vel 3 timer. Gå og se "Human".