Mye er sjarmerende i denne spillefilmen om hvordan en talentfull gutt fra Gaza, tross ytre motstand, vant den andre sesongen i det egyptiske Idol-showet som kringkastes i den arabisktalende verden. Men sjarmen er samtidig filmens akilleshæl og legger seg som et teppe over det politiske budskapet.
Sjangeren biografisk musikkfilm er vrien når regissøren skal løfte fram en person som har utmerket seg. Faren for å lage en ensidig reklameplakat for helten er overhengende.
Gode barnescener
Regissør Hany Abu-Assad starter med Assafs barndom der gutten, hans søster og et par venner strever med å etablere et band. Mohammad Assaf spilles av en gutt som virkelig kan synge, men vel så friskt er bidraget fra jenta i rollen som søsteren. Hun skrives dessverre ut av historien. Hennes bønn til broren om å fortsette å synge blir en drivkraft for at han skal nå sitt mål som voksen.
Den virkelige Assaf har uttalt at han kjempet seg fram til Idol-konkurransen for å forsvare palestinernes sak. I etterkant av seieren har han forent Hamas— og Fatah-tilhengere slik ingen politikere har greid på senere år. Mer feel-good enn politikk
Men i filmen må dette leses mellom linjene. Skildringen av dagliglivet på Gazastripen er riktignok filmet slik at vi får se hvor sterkt gatene preges av ruiner etter de israelske bombetoktene i 2012 og 2014. Depresjonen hos en talentfull ungdom som føler seg innestengt på Gaza-stripen, er godt framstilt.
Et par scener antyder at Hamas først var imot den verdslige Idol-konkurransen, men etterpå omfavner den da Assaf vinner.
Men alt i alt er fortellingen hans finpusset til en tradisjonell feel-good-historie som ikke skal støte for mye med sin politiske undertekst.