Jeg skrev i 2001 at "det er fristende å si at utroskap er utterpet på film, ikke minst i Frankrike." Nå kan setningen gjentas, og spørsmålet er om regissør Philippe Garrel lykkes med å si noe nytt om emnet.
Svaret er at et erfarent blikk (regissøren er født i 1948) gir bittersøte innsikter. Et samliv kan være så krevende at mann og kvinne brått finner at lidenskapen er heftigere i armene på en annen. Men "I skyggen av kvinner" handler om at følgene av affærene koster mer enn den deilige sengehyggen smaker.
Mannlig selvopptatthet
Garrels vri er å vise hvor rotfestet tanken fortsatt er hos ektemannen om at han kan være utro mens han er overbevist om at kona aldri ville finne på noe slikt. Hun elsker jo ham!
Nå irriterer jeg meg over hvor ubegripelig sur og tverr Stanislav Merhar spiller ektemannen Pierre. Med litt sjarme på overflaten ville kontrasten vært enda sterkere til hvor selvopptatt og sytete han blir da kona og elskerinnen begynner å stille krav.Garrel forteller historien i treffende, godt poengterte sekvenser i sorthvitt som favner noen år av hovedpersonenes liv. Hele tiden legger han et fint slør av ironi over fortellingen idet vi får vite noe som én av personene ennå ikke har skjønt. Slik gis vi et fugleperspektiv på deres famling og feiling og aner at harmonien snart vil spjæres av sjalusi og aggresjon, fortvilelse og ensomhet.
Mange slags falskspilllere
Som en elegant overraskelse på slutten blir en birolle avslørt som falskspiller, et syrlig apropos til hovedpersonenes bedrag.
Mens Pierre framstilles med null utstråling, leverer Clotilde Courau en overbevisende tolkning av en kvinne som forsøker å elske sin mann, men nesten må gi opp.
Merk at jeg skrev nesten, for Garrel ender med en dur-akkord.