Tidstendensen er klar: "The Big Short" skildret boliglånkollapsen i USA med ellevill humor, "99 homes" gjorde det med raseri. "Markedets lov" skildrer et umenneskelig arbeidsmarked med usentimental realisme. Alle lykkes i å skildre syke samfunnssystemer gjennom innsikt og følelsesmessige opplevelser. Alle anklager det abstrakte "markedet", men gir ingen løsning.
Dardenne-brødrene om arbeidsmarkedet:
Med små glimt av tragikomikk følger vi arbeidsløse Thierry (Vincent Lindon) fra saksbehandler til saksbehandler. Jobbkurs, CV-flikking og økonomisk rådgivning fører ingensteds hen når ingen gidder å sette seg inn situasjonen og framtidsutsiktene hans. Økonomien og framtidsutsiktene blir etter hvert helsvart. Og når han endelig får jobb som sikkerhetsvakt i et supermarked, blir han selv en utøver av den nådeløse markedsmakten.
Med håndholdt kamera, scener i lange tagninger og tette nærbilder følger vi Thierry fra prøvelse til prøvelse. Effekten er slående, og skyldes i stor grad Lindons fabelaktige nøktern-resignerte spill som en mann som vil mye, men som ikke passer helt inn i "markedet", som ikke er god nok for "markedet", og som innerst inne vet at det er han som må tilpasse seg.
Filmen er krevende, med mye snakk og grå tristesse. Nøktern realisme lar tilskueren føle og synes selv. Et frådende raseri er nesten uunngåelig.
Men hvem skal man rette raseriet mot? Hvem er ansvarlig for dette fæle "markedet"?
Alle aktørene her, fra arbeidsformidling, butikkledelse, utro ansatte og desperat arbeidsledige har litt rett, alle har et slags logisk motiv for det de gjør. Raseriet går over til en deprimerende avmaktsfølelse når du innser at det som mangler i markedsmakten er empati, omsorg og integritet. Markedet har skapt mennesker som må ofre dette fordi det kolliderer med nødvendigheten av å kare seg gjennom tilværelsen og passe på seg selv. Det er en hjerteskjærende innsikt.
Les også: