Har du sett et par Moore-dokumentarer før, kjenner du kjapt igjen hvor forenklende han banker inn politiske poenger.
Nå var nok ringreven bedre for rundt 15 år siden. Han vant en Oscar-statuett i 2003 da han raljerte over USAs forhold til skytevåpen i "Bowling for Columbine". I Canada drepes 165 mennesker årlig av kuler i en befolkning på 30 millioner – i motsetning til 11.100 drepte blant 250 millioner amerikanere.
Året etter fikk han Gullpalmen i Cannes (Tarantino var juryleder) for "Fahrenheit 9/11". Her beskyldte han president George W. Bush for å svindle til seg valgseieren i 2000 og stå for nært bin Laden-familien i forkant av terrorangrepet 11. september. Moore ville jage Bush ut av Det hvite hus (noe som jo ikke lyktes ved valget i 2004). "Et kraftfullt og lidenskapelig uttrykk for utagert patriotisme, krydret med humor og tynget av sorg", skrev New York Times om "Fahrenheit 9/11".
Min anmeldelse kan du lese her:
Svakere filmer
Så kom hans langt svakere "Sicko" der han viste kynismen i det amerikanske helsevesen. Mye var morsomt og frekt, men også plattere enn før. Samtidig ble filmskaperen utsatt for sin egen medisin da to dokumentarister viste baksiden av Moore, som at han gjorde seg utilgjengelig for intervju og at de ble kastet på dør der samfunnsrefseren skulle tale.
I 2009 forsøkte han seg på et superkomplisert emne. Men "Kapitalisme – en kjærlighetshistorie" ble rent tåpelig da han entret Wall Streets banker for å hente ut den 700 millioner dollar store redningspakken som han mente Bush-regjeringen stjal fra skattebetalerne.
Anmeldelsen min finner du her:
Formmessig frekk
Den Moore som nå invaderer diverse utland på jakt etter gode velferdsordninger, er formmessig frekk som før, men likevel mildere i tonen. Visst ironiserer han over alt som ikke fungerer i USA. Men for ikke å gjøre sine landsmenn irriterte og uimottakelige, viser han at mange av ideene han finner i Europa, opprinnelig ble tenkt ut av liberale amerikanere.Han innrømmer at han plukker blomster og overser ugresset. I Italia planter Moore det amerikanske flagget hos et ektepar som forteller om all ferien de får betalt av arbeidsgiveren. Ikke et ord om ungdomsarbeidsledigheten i Sør-Europa. I Tyskland forbauses han over at det i en blyantfabrikk er vinduer som gir lys, og at arbeiderne kan ta kaffepause selv om de bare jobber 36 timer i uka. Bare så vidt antyder han at fagforeningene må kjempe for etablerte rettigheter i et hardere europeisk arbeidsmarked.
I Frankrike får han sjokk over 4-rettersmiddagen til barna i en offentlig skole i et arbeiderklassestrøk. I Finland lærer han at elevene blir skoleflinke av å slippe lekser for å få tid til å leke. I Slovenia er høyere utdannelse gratis slik at gjeldstyngede amerikanske studenter flykter dit. På Island er bankmennene bak finanskrisen dømt til lange fengselsstraffer, noe som aldri skjedde i USA.
Sterkest fra Norge
For nordmenn er det underholdende å se Moore invadere Bastøya fengsel der innsatte vandrer fritt omkring. I Halden høysikkerhetsfengsel viser drapsdømte ham ganske andre soningsforhold enn i amerikanske anstalter. I kjent stil kryssklipper Moore til bilder av fengselsvoktere i USA som banker opp svarte fanger.
Sterkest er scenen der Moore spør Trond Blattmann, far til 17 år gamle Torjus som ble drept på Utøya, om han ønsker å hevne seg. — Nei, svarer faren, igjen og igjen. Slik kan Moore melde hjem at massemorderen fikk 21 års fengsel med forvaring, akkompagnert av en hilsen fra portugisiske politimenn om å vise respekt for menneskeverdet og avstå fra dødsstraff.
Optimistisk tone
Visst kan Moore kritiseres for subjektiv popularisering og for å ta opp for mange emner slik at dokumentaren tidvis kjennes for lang.
Men det forsonende med "Where to invade next" er den optimistiske tonen rabulisten ender i idet han skjenker USA en bukett med vakre ideer. Det gjenstår å se om den som tar over etter Obama, vil ta imot blomstene.