Vi er nok mange som synes at porselensdukker er creepy greier, og det er mye som tyder på at dette er noe Hollywood skal ha skylda for. I William Brent Bells "The Boy" er også gutten i tittelen laget av blek porselen. Eller er han?
Den unge, amerikanske kvinnen Greta, godt spilt av Lauren Cohan, tar seg jobb som barnepike på et øde, pompøst, britisk gods.
Overraskelsen er stor da det eldre paret som hyrer henne presenterer sin sønn, Brahms, som viser seg å være like levende som en gjennomsnittlig Barbie. Foreldrene behandler dukken i fullt alvor, og avleverer en liste over vedkommendes preferanser og et omfattende sett husregler, før de skynder seg av gårde på ferie.
Innimellom kommer den sjarmerende fyren fra den lokale landhandelen innom med forsyninger og gradvise forklaringer på hvorfor huseierne holder seg med denne dukken, men Greta er stort sett alene i huset. Det vil si, sammen med unge Brahms.
Ved hjelp av klassiske virkemidler som plutselige høye lyder og brå skifter i bildene, knirkende gulv og en dukke som tilsynelatende flytter seg for egen maskin, etableres den nifse stemningen som har lurt i bakgrunnen helt fra starten. Men i stedet for å la noen spørsmål stå ubesvart og utforske hovedpersonens (mulige) begynnende galskap, brukes den siste halvtimen av filmen til en iherdig samling av tråder, noe som gjør at fortellingen mister det lille den hadde av sjarm og stilsikkerhet.
Det fører også til at filmen, som i utgangspunktet hadde en slags troverdighet innenfor sine egne premisser, bare framstår som en eneste lang logisk brist.
Les også: