På filmfestivalen i Berlin i vinter viste man "Veien til Istanbul" , en film om en belgisk mor som setter av gårde til Tyrkia for å prøve å dra inn i Syria og lete etter sin tenåringdatter som har omvendt seg til islam og blitt med i IS. Det går jo ikke så godt.
Nå kommer altså filmene som tematiserer at vestlige tenåringer forelsker seg i unge muslimer og bryter radikalt med sin egen bakgrunn.
Cowboys i Frankrike
Ukas kinopremiere om emnet har den litt forvirrende originaltittelen "Cowboys" . Men selv om dramaet starter med en lykkelig familie som utfolder seg på noe som ligner en countryfestival i USA, er vi solid plantet i landskapet til franske storfebønder. De kler seg i cowboyklær og digger line-dance og countrymusikk.
Parallellene i de to filmene er åpenbare: En tenåringsdatter forsvinner plutselig med en muslimsk kjæreste som familien knapt har visst om. De få livstegnene som jentene gir etter å ha stukket hjemmefra for godt, er en beskjed til foreldrene om å holde seg unna og vise respekt for valget som er tatt.
For øvrig avstår filmskaperne fra å ta den forsvunnes perspektiv, men skildrer i stedet fortvilelsen hos den gjenværende familien. Det er temmelig lettvint, for dermed har vi intet vindu inn i den "andre" kulturen, ingen stemme som kan forklare hvorfor en vestlig jente lar seg fascinere, enn si hvordan hun faktisk får det i sitt nye, tilslørede liv.
Far og lillebrors jakt
Den norske tittelen på "Cowboys" – "Min datter, min søster" – signaliserer at målet er å vise hvordan jentas far og lillebror bruker år av livet sitt på å lete etter henne i diverse europeiske land, men også i Jemen og Pakistan.
Først likte jeg Thomas Bidegains manus og regi riktig godt, men etter hvert finner han på ting som gjør meg skikkelig ambivalent. Han lykkes i å fortelle uforutsigbart slik at du må fylle i biter. Snart regner du ut at måneder og år har gått – 16-årige Kelly forsvinner allerede i 1994 – og at letingen blir en slik besettelse for far at det går på nervene til mor og ødelegger forholdet dem imellom.Under gnurer spørsmålet: Hva vil det si at foreldre skal respektere en ungdom – skal de bare gi slipp på henne og glemme henne for all ettertid? Skal de aldri få se sine barnebarn?
Broren fortsetter
Filmens første del preges av spillet til François Damiens som levendegjør desperasjonen til faren på en høyst troverdig måte. Men midtveis bestemmer Bidegain seg for å la Kellys etter hvert voksne bror dra til Pakistan og lete videre på egen hånd. Verden er nå preget av krigen mot terror etter 11. september 2001 og kløften mellom muslimsk-asiatisk og vestlig sivilisasjon.
Her glipper det stadig for regissøren. John C. Reilly dukker opp som en slesk CIA-agent, og Kellys bror involveres i dramatiske, voldelige hendelser som ikke skal røpes, men som snart mister sin troverdighet.
Frukten av all dramatikken ender som en velment, men høyst merkelig allianse mellom øst og vest, for å si det kryptisk.
Vekker diskusjon
Tatt i beste mening kan "Min datter, min søster" tolkes som uttrykk for hvor umulig det er fra et sekulært, vestlig perspektiv å fatte hva et muslimsk (familie)liv kan lokke med. Fortolket på verste vis bekrefter Bidegain alle våre fordommer om at muslimske menn er voldelige og behandler konene sine dårlig. Det hadde vært bedre om Østens kvinner giftet seg i Europa, kastet sløret og kledde seg i cowboy-støvler.
Jo da, her kan dere få dere en frisk diskusjon i etterkant.
Fredag er det også kinopremiere på den utsøkte thrilleren "Den franske forbindelsen" . Anmeldelsen finner du her: