Vi som husker OL i Calgary i 1988, da Norge kom hjem uten gull i bagasjen, vet godt hvem Eddie the Eagle er. Den nærsynte, lett overvektige briten, som på finurlig vis kvalifiserte seg til å delta i skihopp. Og som sammen med jamaicanerne som deltok i bob (sett i filmen "Kalde rumper" i 1993) sjarmerte hele verden med sin "ekte" olympiske ånd.
Ja, for vi vet jo alle at intensjonen bak OL er at "det viktigste er å delta" og at "det er ikke seieren, men kampen som er det viktigste", ikke sant?
Siden skihopp angår bare nordmenn, østerrikere og finner, er både historien og sannheten om Michael "Eddie" Edwards tøyd ganske så langt når den skal fortelles til andre enn spesielt interesserte. En alkoholisert og fiktiv trener (Hugh Jackman), og en vinkling mål om å gi mest mulig rørende engasjement.
Helt ok, det. Denne snodige fyren med dårlige knær og en drøm om å være med i OL er verd en film. Ikke minst på grunn av særheten, motet og evnen til aldri å gi opp – uansett hvor mye folk lo av ham og kalte ham tulling og taper.
Komediesjangeren er naturlig for historien om verdens verste skihopper, men heldigvis har ikke regissør og manusforfatterne trukket komikken for langt. For filmen, i utgangspunktet en klassisk underdog-historie, er formidlet med en nesten perfekt miks av rørende og morsom, alvorlig og tankevekkende. Med skihoppbilder i uvante vinkler som spektakulært krydder. Og fløtepus Taron Egerton i en troverdig rolleprestasjon som Eddie.
Og sannelig – midt i humoren og nesten-sentimentaliteten – greier "Eddie the Eagle" også å komme med et tankevekkende, lite spark til eliteidretten med sine strømlinjeformede treningsopplegg og fete sponsorinntekter. For eksempel gjennom et velfødd og arrogant norsk skihopplandslag, med flere nordmenn på rollelisten. Herlig bare det!
Les også: