Av alle idiotiske oppfølger-ideer, må denne være blant de aller mest lavpannede. For å få tittelen til å gi mening, har man konstruert en konflikt og løsning som er så hinsides at man skulle tro ideen hadde oppstått på et spesielt fuktig nachspiel: Bestemor og bestefar Portokalos oppdager at vielsesattesten deres ikke er signert, så da må de jo gifte seg på nytt, til tross for at de har 50 års ekteskapslignende samliv bak seg.
Det har gått 14 år siden vi stiftet bekjentskap med den parodiske familien Portokalos for første gang. Toula (Nia Vardalog) og Ian (John Corbett) er godt gift og har en tenåringsdatter som Toula og resten av den greske slekten gjør sitt beste for å ydmyke offentlig. Alle er voldsomt redde for at hun skal flytte til en annen by for å studere. Parallelt med denne trivielle historien får vi følge bestemors bryllupsforberedelser. Handlingen er med andre ord syltynn, og fungerer mest som et slags rammeverk for at de ulike medlemmene av denne outrerte slekta skal få overspille og levere fra seg hjelpeløse replikker. Kort oppsummert handler filmen i all hovedsak om folk som hyler, rykker teatralsk til og løper som hodeløse høns i hver sin retning fordi en eller annen har kommet på at de har fått det voldsomt travelt med å rekke et eller annet komplett meningsløst. Det er som å se på øvingen til et middelmådig ungdomsskoleteater som skal framføre en farse de har forfattet selv.
Det minste man bør kunne kreve av en komedie, er at den får oss til å le. Det skjedde ikke en eneste gang i løpet av dette makkverket.
Les også: