Obs, dette er en regissør som ikke forteller filmhistorier på vanlig vis. Ligg unna hvis du ikke tåler et meditativt uttrykk med hviskende voice over.
Malick er en dristig estetiker som vant Gullpalmen i 2011 for det storslåtte eposet «The tree of life». Men to år senere i «To the Wonder» ble estetikken hans verste fiende og la en ugjennomsiktig glasur over de dype tankene. Det nærmet seg parodien da skuespillerne Ben Affleck og Olga Kurylenko gikk ordløse og lengtende rundt i rollene som forelsket par.
Bale vandrer rundt
Nå vandrer Rick (Christian Bale) taus omkring i Hollywood for å finne meningen med livet og kvinnene han har elsket. Skal du få utbytte av filmen, må du la bildene virke på deg og prøve å føye dem sammen som brikker i et puslespill.
Regissøren har fordelt stoffet på 8 kapitler med overskrifter fra en tarot-kortstokk, spillet som hevder å romme hemmelighetene som forklarer universet. Men som utenforstående, opplever jeg ikke at titler som "Den hengte mannen", "Eremitten" og "Yppersteprestinnen" øker innsikten.
Da er det lettere å se at festene som Rick gjester i Los Angeles og Las Vegas, ikke gir svar på de dype gåter og eksistensielle spørsmål som vokser fram i ham: Hvor gikk jeg feil? Hvem er du? Natur vs. kultur
Malicks gjennomførte filmspråk med bilder av skyer, trær, fjell og brusende bølger – altså natur – blir effektivt kontrastert til storbyens overklassekultur med innestengte badebasseng, strøkne leiligheter, glatte kontorbygg, skyskrapere og motorveier.
"En gang var sjelen perfekt og hadde vinger til å kunne fly inn i himmelen", sier en gudelignende stemme. Malick skal ha ros for å ripe i den uutholdelige overflaten i underholdnings— og filmindustrien. Men jeg skulle ønske han igjen hadde skrevet et manus der det eksistensielle trer fram i en mer håndfast fortelling.
Anmeldelsen av Malicks "To the Wonder" finner du her:
Anmeldelsen av Malicks "The Tree of Life" er her: