Sjangerblandinger som går fra den ene ytterligheten til den andre, er ofte risikosport der resultatet lander dvaskt på midten. Men i den smale "Deathgasm" viser den debuterende regissøren Jason Lei Howden hvordan det kan gjøres med stil om du tar alle de involverte sjangerne på alvor, og lar komedien være nerven. "Deathgasm" er laget for små mange slags kulter og "menigheter": elskere av splatter, zombie, gore, metal, rollespill og liknende nerdejuice får alle sitt i rikelige mengder. Og i god "Shaun of the dead"-tradisjon, filmens viktigste inspirasjonskilde, er det humoren som fenger mest.
Selv når filmen midtveis drastisk endrer karakter fra tradisjonelt high school— og nerdedrama med innlagt tenåringsromantikk til et gørrete blodbad uten like, greier Howden å holde humortemperaturen konstant og i samme tone: finstemte absurditeter av gjenkjennelige hendelser og et hylende morsomt gravalvor. Kjennskap til de forskjellige sjangernes mytologi gir minst et ekstra humorlag.
Historien om metalbandet Deathgasm begynner med Brodie, et sosialt utskudd i et hav av cheerleadere og sportshelter på ny high school, og i et slags fosterhjem hos sin kristenkonservative onkel.
I den lokale platesjappa treffer han en dag en felles svartkledd og langhåret, Zakk. Etter at de har startet Deathgasm og mesket seg med metalmyter om et felles favorittband, kommer de over noen mystiske noteark, med tekst på latin.
Ikke ante jo de at de påkaller dødsguden Aeloth ved å spille notene, og at hele universet blir truet når både klassekamerater og familiemedlemmer blir besatt av demoner og blir til psykotiske mordere.
Det er bare å gi seg over, og tåle både klisjeer og gjentakelser, for øvrig krydret med musikk av norske band som Emperor og The Wretched End.
Les også: