Hva skal man mene om bibelfilmer nesten 2000 år siden fortellingene om Jesus utspant seg i Galilea og Jerusalem? Iallfall at det ikke er nok – dersom filmen skal nå utover de trygt troende – å gjenfortelle episoder fra evangeliene og smøre det inn med følelsesladet musikk.
Skal et bibeldrama røre i 2016, må man bruke antydningens kunst. Overtydelige fakter preller av på tilskuere som ber om å få tenke selv, i møte med et grunnpremiss i en av de store verdensreligionene.
Løfterik start
Det starter så løfterikt. Regissør Kevin Reynolds ("Waterworld", "Robin Hood – tyvenes prins") og hans medmanusforfattere velger å se den forunderlige påskefortellingen med friske øyne, gjennom den romerske hærføreren Clavio (Joseph Fiennes).
Det er et utmerket grep å ta tak i en fyr som er vant til å vasse i død, illustrert ved at han lar sin legion meie ned en gruppe jødiske opprørere.
Snart er han på plass i Jerusalem der de tre korsfestede ennå henger på Golgata. Clavio beordres av en nervøs Pilatus (utmerket spilt av Peter Firth) til å slå ned på ethvert rykte om en kommende oppstandelse fra de døde.
Altså, hærføreren som er sliten av fordervelse, skal hindre Jesu tilhengere i å stjele liket for at de skal kunne påstå at mannen har stått opp igjen.
Heldigvis har regissøren fingerspissfølelse nok til bare å antyde det ubegripelige oppstandelsesøyeblikket visuelt ved hjelp av en begynnende soloppgang søndag morgen. At gravsteinen skal ha blitt rullet til side og Jesus vekket til live igjen ved guddommelig inngripen, kan selvfølgelig ikke vises i et realistisk formspråk.
Filmens høydepunkt
Å snakke om den sjokkerende hendelsen, derimot, fungerer. Filmens beste scene er da en romersk vakt forteller Clavio hva som skjedde den natten. Skuespilleren, som jeg ikke finner navnet på, formidler på utsøkt vis hvor ufattelig det hele var.
Nettopp Clavios kjennskap til død og stinkende forråtnelse gjør ham interessant i møte med premisset om at den korsfestede Jesus skulle ha blitt levende igjen. Tenk om filmen hadde knyttet an til hvordan mennesker kjemper mot drap og destruksjon i dagens verden og spunnet tråder til det freds— og livsbudskapet Messias forkynte?
I stedet ramler filmen inn i de ferdige svars pekefingerpedagogikk. Det hele sauses inn i musikk som vil styre hvordan vi skal føle da Clavio hopper av for å følge den oppstandne og hans mannlige disippelflokk til Galilea. Kvinnene, som i Bibelen spiller en så uhørt rolle som vitner til oppstandelsen, har regissøren glemt igjen i Jerusalem.Den stakkars hovedrolleinnehaveren Joseph Fiennes reduseres til en grublende mann som kikker forundret på en snilt utseende Jesus (spilt av brunøyde Cliff Curtis fra New Zealand) og hans glade læresveiner, uten at det skapes scener som rører meg noe sted.
Flanellograf
Filmens siste halvdel framstår som en gammeldags flanellografoppvisning av hendelser ved noe som skal se ut som Genesaretsjøen, men slett ikke gjør det. Disiplenes fisketur er filmet i Middelhavet der sola går ned i bølger i vest og opp sjøen i øst, uten tanke på at Golanhøyden og andre fjell gjør slike bilder umulige. Akk.
Så glipper antydningens kunst fullstendig for Reynolds idet han skal skildre Kristi himmelfart og lar Jesus gå mot en kolossal, glorielignende solskive. Det får meg til å frykte at bibelfilmer med Jesus fra den gang da ikke lenger kan lages godt.
Få heller tak i «Jesus fra Montreal» av Denys Arcand, en sterk film om kanadiske skuespillere som setter opp et pasjonspill, og så begynner historiens konflikter å speile seg i virkeligheten. Lothaire Bluteau spilte Jesus i en tolkning man ikke glemmer.