Hvordan idyll kan pulveriseres av ulmende seksualitet i menneskelig samspill. Hvordan det vi sier — og det vi velger ikke å si - kan få en flau vind til å vokse til orkans styrke. Akkurat det forsøker den italienske regissøren Luca Guadagnio å skildre i ny-innspillingen av franske "La Piscine" (1969). Når han ikke lykkes helt i det, er det fordi han ofret for mye av det dunkle, dyriske til fordel for det skjønne, sexy.
Rockestjernen Marianne har operert stemmebåndene, og tilbringer sin stumme rekonvalesens på en idyllisk italiensk øy med filmskaperkjæresten Paul. Helt uanmeldt dukker Mariannes eks Harry opp, med sin nyoppdagede unge datter på slep. Den late kultivert overflateidyll Paul og Marianne har nytt hittil, blir raskt røsket opp i av Harrys maniske oppførsel. Etter hvert skaper begge gjestenes nærvær både intriger, begjær og en ulmende følelse av det finnes en mørk og farlig x-faktor under den høflige overflaten. Ingen av de fire som deltar i kammerspillet vekker vår sympati, noe som øker uhyggen. Og svømmebassenget ved det idylliske sommerhuset blir raskt senteret for både "naturlig", europeisk nakenhet, flørt, sjalusi og forbrytelser.
Tilda Swinton som en Bowie-aktig androgyn alienrockestjerne? Hvorfor ikke. Det funker faktisk fint i all sin absurditet, og kjendisstatusens fordeler blir også et tema. Swinton fascinererer som vanlig, men det er Ralph Fiennes' latente komiker som maniske Harry som tar størst plass, og som dermed demper den stemningen som filmen streber etter. Dakota Johnson som Harrys datter Pen fungerer derimot flott som lavmælt, gåtefull intrigemaker.
Men "A bigger splash" blir aldri mer enn en bagatell. Velspilt er den, og full av vakre mennesker og landskaper. Men den essensielle uhyggen ulmer litt for sakte og litt for lenge. Og hvor ble det av e vulkanske følelsene under overflaten?
Les også: