Tenk deg en elvemunning i grenselandet mellom Georgia og utbryterrepublikken Abkhazia, på østsiden av Svartehavet. Om våren synker elvevannet og gjør sandbanker synlige, bestående av meget fruktbar jord. Om høsten stiger flomvannet igjen og skyller vekk ethvert spor av bønders slit og strev.
Filmen følger en bestefar og hans unge barnebarn – en jente som nærmer seg puberteten – som tar seg i land på en slik mini-øy for å dyrke mais.
Fotograferingen av innsatsen deres er utsøkt. Med enkle midler viser regissør George Ovashvili hvordan den erfarne bonden går møysommelig fram for å pløye åkerlappen og bygge et lite hus der de kan bo mens de venter på at maisplantene skal spire, vokse og omsider kunne høstes.
Ytre og indre dramatikk
Høres det kjedelig ut? Tja, nei, for dramatikk oppstår da elva stadig patruljeres av militære fra Georgia og Abkhazia. Ufrivillig blandes bestefaren og jenta inn i urolighetene, jeg sier ikke hvordan.Snart oppstår også en annen, underliggende spenning på nydelig vis. Ungpikens gryende seksualitet vekkes idet hun merker blikkene fra soldatene som drar forbi, roper fra landsiden og snart kommer urovekkende nær mais-øya.
Det imponerende er hvor mye regissøren får sagt knapt uten at et ord ytres.
Minner om "Mandariner"
"Corn Island" kan minne om fjorårets sterke antikrigsfilm fra Georgia, "Mandariner", en original historie om krigens og hatets meningsløshet. Sentralt sto en gammel mann som viste en forsonende humanisme i møtet med soldater.
Så eksplisitt er ikke "Corn Island". Filmen viser i stedet hvor utholdende mennesker er når det gjelder å dyrke jorda og kjempe for å overleve. Det er en langt mer byggende og livgivende innsats enn den nedbrytende krigingen.
Anmeldelsen av "Mandariner" finner du her: