Anders Baasmo Christiansen er en stor skuespiller. Med kastanjebrunfarget hår og en begynnende måne levendegjør han den ytterst folkelige Primus, en type med naive drømmer om det han tror vil bli lettjente penger.
Han har allerede mislykkes i å lokke turister til hjembygda. Nå skal han forvandle sitt konkursrammede, nedslitte Norø hotell til flyktningmottak, i håp om at Staten vil putte en bråte med penger i prosjektet. Primus akter å be asylsøkerne selv pusse opp rommene og forventer at UDI raskt vil godkjenne og sponse anlegget.
Virkeligheten og manuset
Manusforfatter og regissør Rune Denstad Langlo har jobbet med ideen lenge og spilte inn filmen i fjor vår. Da ante han ikke hvor aktuell den ville bli etter at tilstrømmingen av flyktninger til Europa eksploderte i fjor høst. Men ironisk nok har virkeligheten løpt fra manuset, for det er for svakt.
Det lattervekkende med "Welcome to Norway!" er hvordan Baasmo Christiansen suverent karikerer en nordmann som kaller asylsøkerne for "svartinger". Studer mimikken og kroppsspråket hans der han strever med å virkeliggjøre prosjektet sitt! Dette er fin skuespillerkunst.
I starten er flere scener og situasjoner satt godt på spissen av regissøren, som da de tilreisende må bruke vinduene som inngangsdør til rommene. Eller da Primus stønner over at så få av asylsøkerne kan engelsk, mens flertallet er fullbefarne i arabisk.
Ironiseringene balanserer hårfint og går i flere retninger. Man kan ikke annet enn le over strevet med å fordele beboerne etter religion og etnisk bakgrunn for å unngå konflikter.
Statister
Henriette Steenstrup figurerer ganske morsomt i rollen som sur protestkvinne, les Primus' ilske kone som nekter å hjelpe ham med asylmottaket fordi hun er "uenig i norsk flyktningpolitikk". Dermed drives han bokstavelig talt i armene på den kommuneansatte bibliotekaren. Hun gir beboerne romaner av Johan Bojer og Olav Duun i stedet for Playstation og tv å slå i hjel ventetiden med.
Men så siger svakhetene inn. "Welcome to Norway!" består mer og mer av pussige episoder rundt dumme menn i bygde-Norge (en velbrukt klisjé) samt UDI-byråkraters skepsis. Innvandrerne på mottaket blir stort sett redusert til statister som regissøren knapt framstiller som individer med særpreg.Vaskeseddelen skilter med at filmen er både komedie og drama, men manuset lykkes ikke sterkt nok i det siste. Fra midtveis et sted savner jeg en handling med en sterkere motor som ville gitt følelsesmessig motstand og dybde.
Ung, svart asylsøker
Riktignok er Denstad Langlo på sporet av dette gjennom den viktige rollen til Abedi, en ung, svart asylsøker som allerede mestrer norsk bra. Meget motvillig tar Primus imot hans hjelp og råd, og ytterst langsomt åpnes nordmannens øyne for skjebnene på mottaket, særlig synliggjort gjennom hva Abedi har opplevd. Høyst minneverdig er replikkvekslingen mellom unggutten og Primus:
— Hva skal du med alle pengene du får til mottaket? - Kjøpe ny bil. - Men ingen her liker deg, heller ikke kona di. En 1000-lapp vil aldri holde deg i hånden.
Men det er for få slike historier og dialoger. Zoran, en fransk-arabisk-talende birolle, burde vært bygd ut mer, likeså tenåringen Mona som risikerer å bli sendt tilbake til Hellas.
Sannelig, virkeligheten – som nyhetene har vært full av i et halvt år – har løpt fra filmen. Hadde Denstad Langlo skrevet det seinhøstes, kunne han inkludert et mye sterkere stoff. Da ville "Welcome to Norway!" virkelig lokket fram latter og tårer over hvordan vi tar imot mennesker på flukt fra krig og konfliktområder.
Anmeldelsen av Denstad Langlos spillefilm "Jag etter vind" finner du her: