I Zootropolis lever byttedyr og rovdyr i harmoni i et slags vegetarianer-hi-tec New York Hakkebakkeskogen. Hit kommer den lille kaninen Judy, som vil bli byens første kaninpoliti. Hun havner midt i en sak der et knippe rovdyr tilsynelatende har funnet tilbake til instinktene sine, og ikke lenger vil spise på kafé, men jakte andre dyr. Sammen med småkjeltringreven Nick må hun løse saken, og de to treffer et fornøyelig utvalg dyr. Gangstere og mafia, offentlig ansatte, ordførere og brautne politifolkdyr, alle med trekk hentet fra den menneskelige, voksne verden – og fra stereotypiene.
Zootropolis har noen aldeles fantastiske øyeblikk. Det er en fargerik, humørfylt og drivende animasjonsfilm — for det aller meste. Møtet med dovendyrene hos Biltilsynet er vakkert, det samme er mafiatreffet. Som vanlig fra denne kanten er barnefilmen rikt utstyrt med voksenreferanser til andre filmer, til samfunnsforhold og populærkultur.
Inkludert i billetten får du også, i litt for rikt monn, Disneys fjærlette filosofi om at du skal følge drømmen din, du kan bli hva som helst, skinnet kan bedra, alle er like snille og onsdag etterfølges av torsdag. Det er en klisjékanonade, men fart, farger, humor og god animasjon demper smerten i betydelig grad.
Litt småskummel er den også. Zootropolis har et voksenthriller-plot, men det er særlig de ville dyrene som dukker opp i harmonien som gjør at 6-årsgrensen nok kan være smart.
Helt i animasjonseliten er ikke Zootropolis, men det er fargerikt og fartsfullt nok til å være god underholdning.
Les også: