Mange husker med lykkefølelse den hjertevarme filmen fra 2004 om dirigenten Daniel Daréus (Michael Nyqvist) som vender tilbake til bygda Ljusåker i Nord-Sverige. Ingen vet at moren flyttet vekk med ham som barn for at han skulle slippe unna mobbing. Hjemkomsten fører ham til kirken der han motvillig tar over kirkekoret og gir medlemmene fornyet tro på seg selv. En av dem er Gabriella som frir seg fra år med mishandling og lidelse ved å synge "Jag vill känna att jag lever / All den tid jag har ska jag leva som jag vill / Jag vill känna att jag lever / Veta att jag räcker till." Og den hjertesyke dirigenten rekker å forelske seg i Lena og gjøre henne gravid før han dør av et infarkt.
Les også:
Filmens beste kort
Oppfølgerfilmen "Så og på jorden" forsøker å gjenta suksessen, men med vekslende hell. Frida Hallgren i rollen som den høygravide Lena er regissør Kay Pollaks beste kort. Skuespilleren har en deilig, impulsiv energi som gjør skikkelsen troverdig. Jeg tror på den oppspilte forventningen og den uutholdelige smerten da hun skal føde barnet sitt, og jeg går med på at hun våger å hjelpe den fordrukne presten Stig med å skape liv og røre i kirken der bygdas folk til hans fortvilelse har sluttet å gå. Hallgren skaper en hovedperson som rører ved at hun igjen og igjen må kvinne seg opp og bekjempe de av Ljusåkers stemmer som forteller at hun er et null.
Det viktigste budskapet i Pollaks film er Lenas strev med å kaste av seg mindreverdighetskomplekser og skyldfølelse. Hun mobbes for sitt forhold til dirigent Daréus, hun som bare har sittet i kassen på ICA. Hun hånes av den velutdannede kordirigenten Bruno som er hentet hjem fra hovedstaden for å dirigere Händels "Messias".
Pappfigurer
Men altfor mange biroller er dessverre klippet ut av papp for å passe inn i en klisjéfylt skildring av det todelte livet på landsbygda: På grendehuset strømmer befolkningen til for å danse til folkrock— og country-konserter. Til kirken, derimot, kommer de ikke, for der er de troende bare opptatt av lidelse, skyld og synd, symbolisert ved en altertavle som viser Jesus på korset.Om man applauderer en slik overflatisk framstilling, avhenger av egne erfaringer. Du kan være så uheldig å komme fra småbygda der knallharde pietistiske forbud ennå sitter i veggene og kirkegjengerne er like viktoriansk snurpete som på 1800-tallet. Eller du kan ha levd et liv i sømløs veksling mellom sekulære og religiøse miljøer og sett at kulturåpenhet og livsglede blomstrer like frodig i som utenfor kirken. Det siste finnes det rikelig med eksempler på, i Sverige som i Norge. Men å tenke i slike nyanser ville ha ødelagt for Pollaks film.
Følgelig blir menighetsrådsformannen (Björn Granath) rasende over at presten lar Lena ta over som dirigent for kirkens jubileumsfeiring. Hans eder og forbannelser utgjør et slitsomt overspill, blottet for troverdighet. Det hadde virket langt mer farlig hvis kirkeledelsens mishag var uttrykt i fordekt maktmisbruk.
Romantisk forutsigbarhet
En annen klisjé utformes av den uendelig vakre, tålmodige og skjønne Jakob Oftebro som spiller tømreren som prøver å vinne Lenas hjerte. Denne forenklingen er langt lettere å like, til tross for sin romantiske forutsigbarhet. Man blir imponert over at den norske skuespilleren som i det siste har utfoldet seg utvungent i danske filmroller, nå snakker et like ledig og overbevisende svensk.
Den utmerkede essensen av Pollaks film handler om lengselen vi har etter å bli elsket og godtatt i all vår skrøpelighet, enten det skjer i møte med janteloven på bygda eller i en menighet der kravene til vellykkethet kan være store. Synd da at iscenesettelsen tidvis er i overkant tilgjort og støyende.
Her finner du Arild Abrahamsens anmeldelse av "Så som i himmelen" fra 2004: