Han lever allerede på overtid, den furete, innbitte Saul Ausländer. Tiden er oktober 1944, stedet er konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Ungareren Saul, som vi bare vet er jødisk og muligens utdannet urmaker, er medlem av Sonderkommando: sterke menn som jobber i og kjenner hemmeligheten til gasskamrene. De følger intetanende fanger inn til døden, sleper ut likene og spar til slutt asken fra krematoriet ut i elven. Etter fire måneder blir de selv henrettet.
Så gjenkjenner Saul en ung gutt i gasskammeret som sin egen sønn. Fra det øyeblikket er Saul besatt av én ting: å finne en rabbi som kan lese sørgebønnen Kaddish, og unngå krematoriet for å gi sin sønn en verdig, jødisk begravelse. Samtidig planlegger de dødsdømte i Sonderkommando å gjøre opprør.
"Sauls sønn" av regidebutanten Laszlo Nemes vant både juryens Grand Prix i Cannes i fjor og Golden Globe i år, og er storfavoritt når Oscar skal deles ut til beste fremmedspråklige film neste helg. Innenfor en sjanger der det er laget mye sterk film, har Nemes begått en helt bemerkelsesverdig intens og tankevekkende en, takket være troverdig realisme, unik fortellerteknikk og en storartet hovedrolleinnehaver.
Vi skal nok en gang løse kinobillett for å dra ned i det helvetet som holocaust var. Halvannet døgn i Sauls liv er skildret uten sentimentalitet og eksplisitte scener. Det groteske anes bare ufokusert eller utenfor bildet. Synsvinkelen er utelukkende Sauls, han er med i omtrent hvert eneste bilde. Geza Röhrig har gitt ansikt og sjel til en mann som har stengt alt ute og bare venter på det uunngåelige, men som vil bruke sin siste gnist på verdigheten. Det føles viktig å bli minnet på dette.
Synsvinkelen til tross: Vi kan aldri oppleve det Saul opplever. Men nærmere enn i "Sauls sønn" går det antakelig ikke an å komme.
Les også: