En historie inspirert av den østerrikske Fritzl-saken oppleves gjennom sansene til den fem år gamle Jack (Tremblay). Unnfanget i terror, født og oppvokst i fangenskap, aner han ingenting om verden utenfor skuret der han holdes fanget sammen med sin mor Joy (Brie Larson). For oppvakte Jack eksisterer ikke en gang begrepet "utenfor". Men båndet til moren er tett og kjærlig, og livet i rommet er, fra Jacks synsvinkel, ganske så greit.
Dette er Fritzl-saken:
Så kommer dagen Joy har håpet på i sju lange år. Og et vell av nye opplevelser og følelser overvelder både henne og Jack fullstendig.
Regissør Lenny Abrahamsen skal ha honnør for at han har begått en sober og lettfattelig film som både fanger klaustrofoboien, thrillerfaktoren og den følelsesmessige reisen både Joys og Jacks hjerte og sjel må gjennom. Det er ikke noe poeng en gang å prøve å få oss til å fatte hvordan et slikt fangenskap med påfølgende frihet føles. Derfor er det også en befrielse å få oppleve historien gjennom Jacks undrende og blanke sinn.
Filmen er basert på en kompleks roman med mye indre monolog, og det merkes ved at noen elementer feies ganske så fort og løst over. Men suverene skuespillerprestasjoner fra både Brie Larson og Jacob Tremblay veier opp for alt som måtte finnes av smårusk.
Lille Tremblay, riktignok en svært velvoksen femåring, har egentlig filmens største rolle. Han gjør en nesten ubegripelig realistisk og troverdig innsats i en rolle som må ha vært litt av en prøvelse for et barn. Scenen der han ser "utenfor" for første gang er en av tidenes gåsehudøyeblikk.
Også den unge, multitalentfulle Brie Larson (også musiker) er et funn i rollen.
Men størst av alt er den unike kjemien mellom Tremblay og Larson. Den gjør at "Room" også er en gripende beretning om kjærligheten mellom mor og barn.
Les også: