Det koster å spille inn film med de store folka, det har Kristoffer Joner fått erfare. Etter måneder med strabasiøse opptak i en vinterkledd ødemark, viser han lite igjen på lerretet.
Jeg skulle gjerne sett ham streve side om side med berømte skuespillere som Tom Hardy, Will Poulter, Domhnall Gleeson og DiCaprio, men nei. Joners figur Murphy synes så vidt idet indianere angriper pelsjegerleiren der Hugh Glass (DiCaprio) og John Fitzgerald (Hardy) er førende skikkelser.
I noen sekunder her og der er stavangerskuespilleren med i bildene. Om dette sluttresultatet er verdt all innsatsen, må Joner selv avgjøre. I den ene vektskålen kan han legge gevinsten med at regissøren heter Alejandro Gonzalez Inárritu og at filmen nå er nominert i 12 oscarkategorier. I den andre skålen havner tapet ved å si fra seg hovedrollen i "Dr. Proktor og tidsbadekaret".
Gjengangeren
Men nå til selve "The Revenant". Først et lite spark til slappe filmdistributører som ikke gidder å oversette engelske filmtitler: Få vet at "revenant" betyr gjenganger eller en som har gjenoppstått. Kan det være så umulig å la filmen hete "Gjengangeren"?
Inárritu og hans eminente fotograf Emmanuel Lubezki har laget et skikkelig actiondrama fra det villeste ville Vesten, iblandet drømmelignende syner fra Glass' marerittfylte hode. I et tilbakeglimt får vi vite at han fikk to sønner med en indianerkvinne. Bare ett av barna overlevde da leiren deres ble angrepet av hvite soldater.
Sønnen Hawk er med Glass i pelsjegerlaget. Plutselig utsettes de for et heftig angrep fra Arikara-indianere på jakt etter høvdingens kidnappede datter. Det er en kaotisk kjempescene, skutt og klippet i høyt tempo, noe som til fulle får fram hvor livsfarlig det hele er. Uhyre livaktig
Regissøren lar oss ikke slappe av lenge før ny dramatikk oppstår, nå ved at Glass blir filleristet av ei bjørnebinne med to unger. Det er imponerende hvor livaktig filmskaperne har greid å lage scenen som etterlater helten dødelig såret av bjørnemors tenner og klør. Bra!
Detaljer om hvorfor og hvordan DiCaprios rollefigur så å si gjenoppstår fra de døde, skal ikke røpes. Det får holde å si at Inárritu har laget et mektig overlevelsesdrama bygd på den utrolige historien fra 1823 om pelsjegeren Hugh Glass som ble meget hardt skadd av en grizzlybjørn. (Wikipedia gir en anelse om hvordan det gikk til i virkeligheten.)Den gang brukte Glass seks uker på å komme tilbake til pelsjegerfortet. I filmen gjenskapes flere scener av hva han gjennomgikk, stilig iscenesatt og vakkert filmet i et øde vinterkledd landskap.
Hevn-motivet
Men i filmmanuset som Inárritu har bidratt til, diktes det selvfølgelig videre. Regissøren synes tydeligvis at det blir for kjedelig om dette bare blir en mirakuløs overlevelseskamp, ispedd fascinerende drømmescener.
Derfor
forsterker han rivningene mellom indianere og hvite, men Inárritu er nøye med ikke å la de fjærprydete være mest onde. Den rollen skyves over på noen mer skurkaktige pelsjegere. Greit nok, men hvorfor må indianerhøvdingen hele tiden snakke så hviskende?
Den sterkeste motoren i dramaet er blitt hevn-motivet skjønt det i virkelighetens historie fislet ut. I filmen, derimot, setter Glass seg fore å ta livet av den som etterlot ham døende i skogen.
Hevn som psykologisk drivkraft er en velbrukt, men forslitt dramaturgisk motor. Inárritu gjør bare et halvhjertet forsøk på at si at hevnen hører Herren til. Synd, for jeg skulle gjerne hørt noe annet enn mantraet "du drepte sønnen min, jeg må drepe deg".