Nå er ikke den mannlige hovedpersonen Georgio (Vincent Kassel) fysisk voldelig mot sin kone Tony, men psykisk bryter han henne ned gjennom utroskap, stoffmisbruk og forsømmelser overfor barnet de får sammen.
Intetsigende rammefortelling
Det er intet galt med å filmatisere et stormfylt forhold, men problemet er måten regissør Maiwenn Le Besco gjør det på. Det første hun mislykkes med, er en intetsigende rammefortelling i nåtid der Tony havner på rehabilitering for et kne hun har ødelagt i en skiulykke.
Regissøren overbeviser aldri i sitt pussige forsøk på å gjøre kneskaden til et symbol på det ødelagte ekteskapet. Scenene med opptrening av beinet blir dessuten kjedelige og gir verken innspill til eller innsikt i alt det nedbrytende Tony har vært gjennom.
Midtveis ser det ut som regissøren merker at nåtidsplanet trenger en vitaminpille. Men den yngre gjengen hun lar hovedpersonen involvere seg i, har intet innhold å bidra med.
Masete improvisasjon
Kjærlighetshistorien mellom Georgio og Tony fortelles i stadige tilbakeblikk. Scenene bærer preg av at regissøren benytter seg av improvisasjon som metode. Det fører tidvis til en naturlig spillestil som nok bidro til at Emmanuelle Bercot fikk prisen for Beste kvinnelige hovedrolle i Cannes i fjor.
Men altfor ofte pakker Maiwenn dramatikken mellom mann og hustru inn i et heseblesende, overfestlig og masete uttrykk, ikke minst når hun lar Georgios venner fra et overflatisk mote— og reklamemiljø sette tonen.
Festlighetene harmonerer sjelden med fortvilelsen som vokser fram hos Tony etter hvert som hun innser at kjekkasen Georgio ikke tar samlivet med henne på alvor.
Den franske filmtittelen betyr "Min konge". Uff, så irriterende at regissøren ikke går mer seriøst til verks om en kvinne som dyrker en håpløst selvopptatt mann.