Det stiligste med "Birkebeinere" er hvordan regissør Nils Gaup og fotograf Peter Mokrosinski skaper levende bilder av Knud Bergsliens ikoniske maleri «Birkebeinerne» fra 1869. I maleriet flykter birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka på ski fra Lillehammer med den vesle kongssønnen Håkon Håkonsson for å berge ham fra baglerne.
Bergslien framstilte hendelsen i 1800-tallets nasjonalromantiske ånd. Hvordan skigående karer faktisk så ut på 1200-tallet, vet jo ingen, annet enn at fattige birkebeinere fikk sitt navn fordi de surret føttene med bjørkenever for å holde varmen. Født med ski på beina
Skiscenene i filmen er upåklagelige. Glem alt du (kanskje) husker om gamle treski på kladdeføre – her suser Skjervald (Jakob Oftebro) og Torstein (Kristofer Hivju) og diverse statister i dyp snø utfor bratte skråninger med struttende skitupper og supergli (hvilket forkledd skimerke som brukes, kan man bare gjette på). Utforkjøringene er filmet slik vi som skinasjon elsker å se dem, de kjæler med vår forestilling om at nordmenn er født med ski på beina.
Snøstorm blir det etter hvert, men Gaup gjør ikke nok ut av det sagaen skriver: «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.» Skjervald og Torstein burde strevd enda mer.
Filmteamet har vært heldige med bleiebarnet i den yngste hovedrollen. Den yndige halvannetåringen er stor nok til å pludre i vei, men det blir anakronistisk pussig at Jakob Oftebro svarer ham med å herme lyden av tøffende tog. Men barnet drikker velvillig smeltet snøvann slik sagaen forteller at han gjorde da redningsmennene søkte ly i en hytte. Det funker. Bra actionscener
Flukten fortsetter med lille Håkon på mors fang i slede oppover Østerdalen mens baglerne følger etter til hest. Også ridescenene er det dreis over. Når regissøren i tillegg skaper fartsfylte kampscener med øksehogg og skyting med armbrøst, pil og bue, blir det bra spenning og minner ikke rent lite om "Veiviseren" som gjorde Gaup berømt i 1987. Akilleshælen til "Birkebeinerne" er å få fortalt hva som sto på spill i årene 1204-1206. Hvorfor var Norge herjet av borgerkrig? Hvem var birkebeinerne og hvorfor var baglerne så oppsatt på å drepe det lille kongsemnet?
Forvirrende forenkling
Manusforfatter Ravn Lanesskog lykkes bare delvis i å svare på dette. I forsøket på å viske ut publikums glemskhet rundt maktkampene for 800 år siden, dramatiserer han et rykte fra kongesagaen om at barnets far, Håkon Sverresson, ble forgiftet av sin stemor i 1204. Dernest diktes det fritt rundt de historiske halvbrødrene Inge og Skule Bårdsson. Sistnevnte forvandles til den onde Gisle som står i ledtog med baglerne og pavekirkens maktkåte biskoper (bagler betyr bispestav).
Les også:
Historikere vil nok mislike omdiktningen. Ambisjonen er å forenkle konfliktlinjene til et spørsmål om den frie bondens kamp mot pavekirken som Håkons farfar, kong Sverre, talte midt imot. Men du skal følge godt med for ikke å bli forvirret. Den senere maktkampen mellom kong Håkon og hertug Skule Bårdsson er utradert. Pappfigurer
Forenklingen ender dessverre i altfor mange biroller som regissøren ikke gjør interessante nok. Bjørn Sundquist, Søren Pilmark med flere spiller endimensjonale pappfigurer. Filmreklamen om "flukten som endret Norges historie for alltid" blir en klisjéfylt påstand mer enn noe vi får se og oppleve.
Når Lanesskog først dikter om på fakta, er det rart at han ikke utnytter en dramatisk hendelse som fant sted flere år etter flukten: Frillen Inga, Håkons mor, måtte bære glødende jern (jernbyrd) for å bevise at barnet var en kongssønn.
Slik blir "Birkebeinere" en altfor tam historieleksjon som Gaup berger i land med heftige skiscener og bonden Skjervalds intense behov for å hevne seg på baglergjengens onde leder.
Her finner du mer stoff om innspillingen av "Birkebeinerne":
Les også om Nils Gaups forrige film, "Glassdukkene":