De som tror at alle trender og markeder fortsetter inn i himmelen. De som stikker hodet i sanden og sover i timen. De som bruker hårgele, går i dress, kjører dyr BMW og vurderer alle mennesker etter hvor mye de tjener. Åh, som de får kjørt seg i "The Big Short", en ellevill og pedagogisk skildring om hva som gikk galt før finanskrisen i 2008. Vi vet hvordan det gikk da den såkalte subprime-boblen sprakk i USA i 2008. Misligholdte boliglån solgt i altfor fin innpakning som investeringsobjekt på børsen veltet flere gigantselskaper, og krisen fikk ringvirkninger langt inn i norske kommuner. I USA førte kollapsen til at millioner måtte gå fra jobb og bolig, og myndighetene måtte sprøyte milliarder av skattebetalernes dollar i redningspakker til banknæringen.
Men filmen "The Big Short", basert på finansjournalisten Michael Lewis' sanne historie i boken med samme navn, handler aller mest om de som så denne kollapsen komme et par år tidligere, og som så en mulighet til å tjene seg søkkrike på å bli ledd ut av bransjens sedvanlige forståsegpåere underveis.
Michael Burry heter den eksentriske legen og investoren som først innså at ikke alt var som det skulle i det amerikanske boligmarkedet, som "alle" var enige om var bunnsolid. Christian Bale framstiller ham mesterlig som en sosialt klønete type som går barbent på jobb, spiller heavy metal på full guffe og gjør akkurat som han vil. Burry satte i gang med såkalt shortsalg, eller shorting mot boligmarkedet. Svært enkelt forklart veddet han på at boligmarkedet skulle falle i verdi i framtiden. Og alle lo.
Men ryktene om galningen gikk, og fikk et par andre aktører til å tenke. En superselger av en bankmann (Ryan Gosling) satset på det samme, og fikk med seg en annen Wall Street-eksentriker: hedgefondsjefen Mark Baum (Steve Carell). Og på sidelinjen lukter også en fallert bankmann (Brad Pitt) muligheten for storgevinst på andres ulykke.
"The Big short" er den festlige fetteren til filmene "Margin Call" og "The Wolf of Wall Street". Morsom, sjokkerende, lærerik og underholdende fra første til siste bilde. Fra Goslings kyniske fortellerstemme, via stilige og effektive stillbildekollasjer, kjappe replikker og et knippe mer eller mindre likandes løgnaser i en lat, korttenkt og grisk bransje. At regissør Adam McKay samtidig greier å forklare kompliserte økonomiske begreper og mekanismer, er en pedagogisk genistrek.
Svært mye av underholdningsverdien ligger i at vi vet hvordan det går, og dermed blir skadefryd en viktig ingrediens. Men særlig Carells lettantennelige og selvsentrerte rollefigur er en fryd å følge. I et solid skuespillerensemble er det Carell som stjeler showet og latteren, og som er bransjefolkets eneste karakter av kjøtt og blod.
På ett punkt er man i ferd med å glemme at disse hendelsene egentlig var en tragedie, men filmen henter seg inn og viser både bitterheten og hykleriet i etterpåklokskapen.
Det kapitalistiske systemet og mentaliteten hudflettes i "The Big Short", men fenomenet shortsalg slipper billig unna. I hvor stor grad bidro denne typen handel til å forsterke krisen? Hvilke verdier skapes fra shorting, utover å gjøre investorer rikere eller fattigere, og meglere rikere? I den detaljrikdommen fra børsmarkedet som filmen gir oss innblikk i, burde også dette vært belyst.
Men når vi har ledd fra oss av alle de som ikke så eller forsto. Og igjen tatt inn over oss de tragiske konsekvensene av den grådige dårskapen denne gigantsvindelen førte med seg. Da har "The Big Short" også minnet oss på en viktig lære for livet:
Bruk hodet, vær kritisk. Ikke tro at flertallet alltid har rett. Ikke ta alt såkalte eksperter sier for god fisk.
Vel verd kinobilletten bare det!
Les også: