Det er laget mange fantastiske filmer om minoritetsgruppers kamp for frihet, rettigheter og rettferdighet i årenes løp. Endelig er det kvinnenes tur! Og britiske "Suffragette" lever opp til ambisjonene: Vekke vår rettferdige harme. Minne om ofrene som en gang ble gjort for rettigheter vi i dag tar som en selvfølge. Og få oss til å tenke på hva rettighetene har ført til og hvordan de er forvaltet.
Året er 1912. De såkalte suffragettene, kvinner (og noen menn) som kjempet for likeverd og stemmerett for kvinner, er møkk leie av å oppføre seg og be pent. Det har de gjort i 50 år uten resultat. Tiden er inne for sivil ulydighet. I dag ville handlingene deres antakelig blitt kalt terror.
Suffragette-bevegelsen hadde sine gallionsfigurer og martyrer, men i filmen skildres hendelsene heller via fiktive Maud (Carey Mulligan). Gjennom hennes forvandling fra mønsterarbeider på vaskeriet og god hustru og mor til sivil ulydig suffragette får vi et innblikk ikke bare i hverdagslivet for fattige kvinner mens kampen påkikk, men også hvor stor risiko de tok for å kjempe denne viktige kampen.
Det harde livet i arbeider-London skildres i et gråskjær som gir den rette realismefølelsen, og med autentiske kulisser og kostymer. Glitrende gjort! Glitrende er også Mulligan, som gir prøvelsene et fantastisk, følsomt fjes i Mauds skikkelse.Det er lett å forstå valget om å fortelle historien om kvinners kår i denne tiden gjennom ett kvinneliv. Men valget viser seg å være et tveegget sverd: "Suffragette" blir mer en historie om arbeiderkvinners kår enn om suffragettenes kamp, og er tidvis farlig nær skillingsvisen i iveren etter å skape identifikasjon.
To viktige og virkelige skikkelser fra suffragette-bevegelsen, lederen Emmeline Pankhurst (Meryl Streep) og Emily Wilding Davidson, som ofret livet for saken da hun kastet seg foran kong George Vs hest, blir dessverre bare små symbolfigurer. Et stort savn for filmens historiske verdi.
Les også: