Terningkastets forbannelse la seg over meg da jeg for et par år siden skulle anmelde «The Grandmaster» av kinesiske Wong Kar Wai. Det ene øyeblikket snappet jeg etter pusten ved synet av betagende vakre scener, det neste falt jeg i søvn av kjedsomhet.
Her kan du lese anmeldelsen:
Slik er det også med "The Assassin" (Leiemorderen) av den taiwanske filmskaperen Hou Hsiao-Hsien. I bilde etter bilde kles kinesiske herskere opp i de vakreste gevanter mens fuglene letter fra trolske, tåkelagte vann. I en vidunderlig bjørkeskog slåss en gullmaskert kampkunstner, inn bak hoffgemakkenes flortynne gardiner sniker den kvinnelige leiemorderen seg. Men akk, hvorfor skjer nå alt dette?
Rendyrket estetikk
Hsiao-Hsien vant prisen for beste regi i Cannes i fjor, men det er jo nettopp en kategori der det estetiske står sentralt. Jeg klarer aldri å engasjere meg i historien fra 700-tallets Kina om kampkunstmesteren (en hvitkledd nonne) som sender sin elev Yinniang av sted for å drepe hennes elskede fetter. Målet er at eleven skal lære seg av med å bli fordervet, les bløthjertet, av menneskelige følelser i jobben som leiemorder.
Gjort bedre av andre
Også kinesiske Zhang Yimou («Hero», «Flyvende dolker») skildret i «Curse of the Golden Flower» en grufull maktkamp med en overdådig oppvisning av gull, glitter og rikdom. Men han klarte under det estetisk fullkomne å få det menneskelige dramaet til å grine mot en, drevet av klassiske følelser som kjærlighet, sjalusi, hevnlyst, misunnelse og hat.
Anmeldelsen finner du her:
Vil du ha stilisert skjønnhet ned i den minste detalj, se gjerne Hsiao-Hsiens film. Forventer du dertil en fengende historie, kan det hende du blir skuffet.