Den dagen dinosauren Arlo ble klekket ut av egget sammen med sine to søsken, var det han som bodde i det største egget. Men ut kom bare en litt redd og en litt klønete liten dinosaur, som skulle tilbringe de neste leveårene med alltid å komme til kort i forhold til sin bare bitte litt eldre bror og søster.
Arlo levde likevel godt med sin dinosaurfamilie på bondegården deres. Helt til den dagen han, i nok et forsøk på å være like tøff som sine søsken, kom vekk fra flokken sin på dramatisk vis. Helt alene må Arlo bakse seg gjennom vill natur med mange farlige og slemme vesener, i håp om å finne tilbake til hjem og familie. Og underveis får han uventet selskap av en hundeliknende liten mennesketass. Ferden blir spennende og strabasiøs, og Arlo oppdager både nye sider av seg selv og nye følelser underveis.
Men noe skurrer likevel i dette vakre universet, der dinosaurer og andre forhistoriske skapninger lever videre i en tid med steinaldermennesker.For manuset lener seg i for stor grad på velkjente ingredienser fra Disney-universet: tap av omsorgsperson, komme bort fra flokken, den lange veien hjem, følelser og vennskapsbånd som knyttes på tvers av art, og den sedvanlige lærdommen om vennskap og å finne seg sjæl og egen styrke. Finnes det ikke noe nytt å fortelle?
Pixar Animation Studios har igjen gjort fantastiske ting med animasjon. Landskapene er så naturtro at det ser ut som ekte film. Er det ekte film? Hadde ikke Arlo og lille Tass vært så opplagte animasjonsfigurer i all sin tradisjonelle enkelthet, kunne man virkelig begynt å lure. Uansett gir kontrasten mellom den virkelighetsnære naturen og de opplagt animerte figurene en besnærende kontrast. Men den er også tidvis forstyrrende.
Les også: