At Apple-gründer Steve Jobs ikke er noen vanlig visjonær revolusjonær, det vet verden for lengst. En drøss med biografimursteiner fins, og i 2013 spilte Ashton Kutcher ham i "Jobs".
Les også:
Denne gangen er det avdøde (2011) datageniet skildret atskillig mer elegant.
Det blir fort klart at manusforfatter Aaron Sorkin (Presidenten, The Social Network) har fått satt sine fingeravtrykk over det hele. Og det er en god ting! Kongen av såkalt "walk and talk" lar igjen sine objekter snakke fort og veldig mye mens de går i trapper og korridorer. Her skjer det alltid bak scenen rett før et nytt, revolusjonerende dataprodukt skal lanseres med galaktisk bravur, tre store lanseringer i løpet av rundt 15 år. Det blir jabbete og repeterende, og forutsetter god forhåndskunnskap om Apple-historien. Men du verden for et smart og effektivt fortellergrep når denne ekstraordinære mannen skal portretteres. Ikke bare som gründer denne gangen, men også som menneske.
Les også:
Det er gjennom relasjonene til sine nærmeste medarbeidere og datteren Lisa gjennom årene filmen dekker fra Macintosh-lanseringen i 1984 at vi får et innblikk i hva som drev Steve Jobs: en perfeksjonistisk kontrollfrik som var så besatt av detaljer og logikk at menneskelige følelser sjelden fikk komme til overflaten. Men når de en sjelden gang gjør det, selvfølgelig gjennom Sorkins kjappe og smarte dialog, faller mange brikker på plass.
Det Michael Fassbender mangler i fysisk likhet til Jobs, tar han igjen i intensiteten og dedikasjonen i utstrålingen. Han gjør en glitrende god tolkning av Jobs. Og "Steve Jobs" hadde vært atskillig mindre interessant uten den fabelaktige Kate Winslet i den store birollen som Jobs' høyre hånd, sparringpartner og beste venn Joanna Hoffman.
I denne filmen har Jobs enda mindre privatliv enn sist. Kanskje er det derfor skildringen av forholdet til datteren, som han lenge ikke ville vedkjenne seg, som gjør aller størst inntrykk.
Les også: