En himmelblå liten stjålet MP3-spiller blir symbolet både på drømmen, løgnen og realismen om Europa i denne filmen, som skildrer to migranters fysiske og mentale reise fra Burkina Faso til Italia.
Den unge alenefaren Ayiva (Koudous Seihon) og kompisen Abas drømmer om å få jobb, tjene gode penger og treffe fine, villige damer i Europa. I Libya venter den siste bøygen: Middelhavet. Det er dyrt og risikabelt å krysse. Men på andre siden venter Europa. Paradiset! Et drømmeland verd å risikere livet for. De har både hørt det og sett det på landsmenns Facebook-sider.
Med tre måneders oppholdstillatelse i Italia i lommen oppsøker de en landsmann de håper kan hjelpe med bolig og jobb. Har de ikke fast jobb innen tre måneder, er det rett ut. Ayiva og Abas får snart erfare at arbeidsmarkedet for migranter betyr svart arbeid, ydmykelse og grov utnyttelse, og at langt fra alle i det nye landet vil dem vel.
Stoltheten forhindrer dem i å reise tilbake eller å fortelle de forventningsfulle der hjemme hvordan det egentlig står til."Middelhavet" er ikke en perfekt film. Klipperytmen er ulogisk: ting tværes ut eller hoppes merkelig bukk over. Vi får heller ikke noe særlig innblikk i hva slags liv Ayiva og Abas reiste fra.
Men til gjengjeld er "Middelhavet", som er basert på hovedrolleinnehaver Seihons egne opplevelser som migrant, en uhyre viktig film. Ikke fordi historien ikke er fortalt før, men fordi den forklarer sammenhengene både unikt og troverdig. Fra den udefinerbare drømmen, via den harde, kalde virkeligheten, til hvordan stolthet og skam underslår sannheten, og dermed sår drømmen om Europa i enda flere landsmenn.
Det er sterkt, det er autentisk og troverdig. Og hjerteskjærende i all sin usentimentalitet.
Les også:
l