Men ikke misforstå. Uttværingen betyr slett ikke at filmskaperen fyller hvert bidige minutt med skyte— og drapsscener. Å nei da. "The Hateful Eight" er en burlesk og makaber røverhistorie i seks kapitler der regissøren tar seg god tid til å samle troppene – de hatefulle åtte – før han får stengt dem inn i en avsidesliggende jernvarehandel slik at de kan utmanøvrere og utradere hverandre.
Ligg unna, dere som ikke klarer å ha distanse til blod og gørr på lerretet.
Teste publikum
Selv har Tarantino uttalt at han vil teste hvor lenge han kan holde publikum i ånde før volden tar til. Jeg ødelegger lite ved å røpe at første drap skjer sist i tredje kapittel. Fram til da har Tarantinos stjerneskuespillere eksellert i skrøning, skravling og skryting. Flere av de hatefulle åtte har et sterkt behov for å få kontroll over de andre, og da er verbal posisjonering et virkemiddel før skyter'n, giftflaska og galgetauet tas i bruk.
Men selv om all skravlinga mellom aktørene gjør veien til fjerde kapittel i lengste laget, er jeg ikke i tvil om Tarantinos mesterskap. Ta bare det eminente åpningsbildet: Kamera zoomer ut fra et gammelt krusifiks plantet i et øde, nedsnødd landskap. Fra det fjerne nærmer et kjøretøy seg, aha, der kommer siste diligence til Red Rock, trukket av seks hester.
Dusørjegerne møtes
Dramaet skjer på en gudsforlatt fjellovergang i Wyoming sist på 1800-tallet, den gang alskens krapyler var "wanted dead or alive" for 8-10.000 dollars belønning. Slike plakater skapte den tvilsomme yrkesgruppen dusørjegere. Snart må diligencen stanse for en sådan.Midt i veien står skuespiller Samuel L. Jackson i vinterhabitt, i rollen som major Marquis voktende på et lass med lik han vil innkassere penger for. I vogna sitter hans konkurrent, en bøddel som foretrekker å frakte sitt bytte – den snerrende mordersken Daisy – levende til galgen i Red Rock.
Åtte hatefulle figurer
Ekkoet fra den amerikanske borgerkrigen slår støyende inn idet nok en fyr snakker seg inn i ekvipasjen i kapittel 2: En vanvittig skravlete Red Rock-sheriff ytrer seg med heftig sørstatsaksent og spott overfor majoren som han kaller nigger'n.Det er dristig å introdusere åtte personer og gi dem hvert sitt særpreg. Men Tarantino greier det ved hjelp av diverse fortellerknep. Ett er å gjøre snøstormen så ille at diligencen må stoppe ved Minnies forblåste jernvarehandel og bli værende der. Personasjene i sjappa presenterer seg i kapittel 3 med tilforlatelige hensikter – Tim Roth spiller nok en bøddel (med fin britisk aksent!), en annen skal besøke mora si, en tredje er pensjonert sørstatsgeneral – men så pang!
Krimgåte og overrumpling
Der skifter Tarantino fortellergrep, tyr til giftflaska, lager krimgåte, kommer med overraskende tilbakeblikk og ruller opp de hatefulles sanne vesen i stadig nye vendinger. Det er medrivende så det forslår, strålende spilt av en opplagt gjeng skuespillere og suverent akkompagnert, fra "Glade jul" på ustemt piano til heftig tonefølge av Ennio Morricone.
Regissørens kontroversielle varemerke har alltid vært å la overrumplende voldshandlinger eksplodere midt i de mest trivielle samtaler, gjerne så overdrevet at det blir komisk. Effekten er paradoksal: Du griper deg i å le av noe som i den virkelige verden er forferdelig.
Skaper distanse
At Tarantino gjør ubehagelige voldsscener lattervekkende, skaper en distanse som hjelper oss til å holde ut at neser bli slått inn og kropps— og ansiktsdeler blåses bort av kuler.
Noen kinogjengere vil bli værende i latteren, andre opplever fort at den størkner i halsen. Også det siste er en intendert effekt fra Tarantinos side: Den som tenker etter, vil brått skjemmes over å flire av det blodige fjeset til mordersken Daisy.Det er denne ambivalensen hos mang en tilskuer som gjør Tarantinos filmer så vanskelige å bedømme. Dessuten må du lytte godt for å finne et budskap i all skravlinga. Men at regissøren har klart å fortelle en vill røverhistorie, er uomtvistelig.