Hvite Eminem var verdens beste rapper, svarte Tiger Woods var verdens beste golfspiller. Men det var langt fra så oppsiktsvekkende som at en guttunge oppvokst i Brooklyn, oppdratt av kommunistsympatiserende og fraværende alenemor, skulle bli verdens beste sjakkspiller i en tid da "alle" gode sjakkspillere kom fra Sovjetunionen. Mens den kalde krigen var på sitt kaldeste.
Bobby Fischers historie er som et vondt eventyr, et bisart mareritt. Et ensomt, sjakkgenialt men ensporet barn. En tiltakende paranoia og besettelse som resulterte i bisarre krav og enda mer bisarr oppførsel i offentlighetens øyne. Rockestjernestatus. Kald krig-ikon da han egenhendig tok fra Sovjetunionen det intellektuelle overtaket sjakkdominansen i landet hadde mot USAs dekadente image. Og så tap av statsborgerskap og politisk asyl på Island. Få levde liv har så mye filmmateriale som Bobby Fischers.
Likevel har "Pawn Sacrifce"-regissør Edward Zwick begått en tidvis langdryg, uinteressant og helt middelmådig film.
Bobby Fischers historie er filmatisert flere ganger før, og så nylig som i 2011 kom den glitrende dokumentarfilmen "Bobby Fischer against the world". Så hva har Zwick på hjertet?
Ingenting nytt, bortsett fra en melodramatisk tilnærming og større vekt på utviklingen i Fischers mentale tilstand fra barndommen og til det legendariske verdensmesterskapet mot Boris Spassky var vunnet i 1972. Men noen konklusjon kommer aldri, Fischers tilstand blir mest et freakshow. Og rent sjakkfaglig bidrar filmen med lite og ingenting.
Bruk av autentiske bilder fra tidsepoken og at russerne faktiske snakker russisk viser at Zwick ønsker å formidle en slags troverdig realisme. Men det krasjer både med det bisarre i dramaet og Tobey Maguires nesten karikerte kroppsspråk i rollen som Fischer.
For ny-interesserte sjakkentusiaster kan nok "Pawn sacrifice" være en både interessant og underholdende film. Men kjenner du historien fra før og har sett "Bobby Fischer against the world" er "Pawn Sacrifice" en skuffelse.