Som en elegant ballerina snurrer Katja (Amy Deasismont) på skøyteisen iført rosa paljetter. Fra tribunen er blikkene til mor, far og lillesøster Stella (Rebecka Josephson) intenst festet på henne og c-momentene hun framfører. Men kamera følger heller ansiktet til Stella. Et lubbent barneansikt som forteller alt som følelsene som strømmer på: Spenning. Tilbedelse. Misunnelse og sjalusi.
For der Katja er vakker, talentfull og skoleflink og familiens stolthet, er Stella – helt gjennomsnittlig. Både hennes egen tilbedelse og foreldrenes lovprising av Katja får mindreverdighetsfølelsen til å flytte inn i Stella. Men da hun oppdager søsterens mørke hemmelighet, en stadig mer alvorlig spiseforstyrrelse, forskyves maktbalansen søstrene imellom. Hvem som er den "lille" søsteren blir stadig mer uklart.
Fra første øyeblikk både imponerer og fascinerer unge Rebecka med sitt utrolige "hjertet utenpå kroppen"-spill. Vonde og forbudte, men helt sikkert ganske alminnelige følelser spilles ut vart og intenst. Søskenkjærlighet og -sjalusi er et evig relevant tema, men filmens blikk gjennom Stella og Rebeckas rolletolkning løfter "Min lille søster" fra en tradisjonelt god dramafilm til en "kryper under huden"-film.
Også Amy Deasismont er flott som Katja. Kanskje passer Katja litt for oppskriftsmessig godt inn i den mye omtalte "flink pike går på en smell"-boksen. Det kan tilgis fordi alt handler om Stellas opplevelse av det som skjer med søsteren og familien. Og også om den kompliserte fasen mellom barn og tenåring og nye, uhåndterbare pubertetsfølelser.