Unnskyld, men her skal det først tråkkes i salaten og trampes i klaveret: Jeg hører til de (muligens få) som alltid har syntes at låtene til Knutsen & Ludvigsen har vært masete framført av to støyende trøndere som tror de er så morsomme.
Men bevares, med årene har låtene om grevlingen i taket og kongen som kanskje kommer og juba juba gått inn i et norsk kjernerepertoar, en slags trubadurenes nasjonalskatt man neppe kan overse.
Likevel gikk jeg til animasjonsfilmen "Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin" med dempet forventning. Blir dette bare en syltynn handling for å ha et påskudd til å tre sangene inn på, som plastperler på en snor?
Pinlig pornohint
Det åpner sånn passe. De to tunnelboerne synger om hvordan de fant grevlingen i taket sitt, og snart lar regissørene Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans dem støye i vei i hektisk tempo, som var de nervøse for at dette ikke skal bli festlig nok. Verre er at de godtar at skuespillerne John Brungot (Knutsens stemme) og Hermann Sabado (Ludvigsen) vulgariserer dialogen rundt lesestoff: — Jeg har fått tak i blader av fattige damer, sier Knutsen. - Fattige damer? svarer Ludvigsen. - Ja, de har ikke klær på seg.
Hallo, er det nødvendig i en familiefilm å muntre opp fedrene (enn si guttene) i kinosalen med pinlige pornohint?
Vestlandsskurk
Men heldigvis har manusforfatterne Øystein Dolmen og Thomas Moldestad annet i ermet enn slike flaue improvisasjoner. Figuren Rasputin introduseres, en vestlandstype med stormannsgale drømmer om verdensherredømme som skal kompensere for at han er bittebitteliten. Skikkelsen er riktignok en klisjé hentet fra arkivet for svært unyanserte filmskurker, men jeg kjøper prosjektet.Handlingens motor skapes idet den hederlige professor Felle nekter å lage et serum som vil gi Rasputin absolutt kontroll over menneskeheten. Dermed setter skurken to hjelpere i sving med å fange professordatteren Amanda og true henne med tortur slik at faren må adlyde og forske i vei. Hun på sin side havner i selskap med de to tunnelfyrene Knutsen og Ludvigsen for å redde pappaen. Slik snurres jakten i gang og tempoet er sikret.
À la Tim Burton
Som dere hører, filmen har (heldigvis) en helt annen tone enn kosingen i Karsten og Petra-filmene (men de er jo beregnet på de aller minste). Ved å skape en story med lett makabre scener går regissørene i retning av animasjonsgrøsserne til Tim Burton og frir til et publikum som tåler en støkk og kan le av det morbide.
Dette er helt greit, så lenge man vet hva man går til. Skurken og hans medhjelpere er godt og sprøtt utformet, ikke minst den vanvittig lange nesa til den ene. Figurene er livlig tolket av Frank Kjosås, Bjarte Hjelmeland og Sondre Lerche. Men filmskaperne kunne gjort enda mere ut av Spøk-Else (Maj Britt Andersen) og Skjelettet (Eldar Vågan) når de først er introdusert.
Bergenserparodi
Det som fikk meg i riktig godlune, er parodien på Bergen, byen der Rasputin bor. Bergenserne er herlig skildret som en horde med paraplyuniformerte vesener. Noen blir prøvekaniner for den ondes marionettelek.
Dessuten får nordlendingene sin del av kaka gjennom tre birollerotter, utmerket tolket av Niklas Gundersen, Marie Blokhus og Bjørn Sundquist.
Animasjonen holder en god standard, skjønt den ikke kan måle seg med det beste av amerikanske produksjoner. Men de har tross alt mye større ressurser. Regissørene Sivertsen og Spaans kompenserer med velfungerende visuelle ideer, inkludert en tur ut i verdensrommet.
Summa summarum: En brukbar 4.