Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant Eventyr / Komedie Med: Robert Gustafsson Regi: Felix Herngren, Måns Herngren Sverige, 2016 Lengde: 1 t. 47 min. Aldersgrense: 12 år
Det beste med Felix Herngrens filmatisering fra 2013 av Jonas Jonassons suksessroman «Hundreåringen som hoppet ut av vinduet og forsvant», var utvilsomt Robert Gustafssons rolle som den dynamittglade 100-åringen Allan Karlsson. Som en slags svensk Forrest Gump skuet han tilbake på et riktig begivenhetsrikt liv, samtidig som han utilsiktet rotet seg inn i en riktig ellevill nåtidig røverhistorie.
Årets film starter samme sted som den forrige sluttet, på et luksuriøst strandhotell på Bali. Der har Allan og de snodige vennene han skaffet seg i forrige film klart å blåse det meste av narkoformuen førstnevnte snublet over på en avsideliggende togstasjon hjemme i Sverige. Ved hjelp av et noe skrantende dramaturgisk grep sendes de så ut på eventyr igjen, for å finne en brusoppskrift som Allan har gjemt hos en tysk venninne. Denne oppskriften, viser det seg, spilte en nøkkelrolle i den kalde krigen, og gjennom Allans godt kommenterte tilbakeblikk fortelles en alternativ versjon av verdenshistorien, hvor altså den gamle dobbelagenten fra Sverige spilte en viktig rolle, helt uten å forstå det selv.
Dessverre virker det som om det meste av kruttet ble brukt opp i forrige film, på mer enn én måte. Historien minner mer om en streit actionkomedie, hvor elementene som gjorde den første filmen så fornøyelig blir noe stemoderlig behandlet.
Heldigvis er Gustafsson fortsatt en fryd å både se og høre, der han snubler rundt og banner og leverer finurlige meldinger om sitt syn på livet og folk rundt ham. Både mimikk, sminke og kroppsholdning er så gjennomført at det skal noe til å ikke la seg imponere. En annen favoritt er den biske sykehjemsansatte som vi også stiftet bekjentskap med i første film.
Det som ikke fungerer like godt, er møtet mellom to stramme CIA-agenter og en svensk lensmannsbetjent. Her var det komiske potensialet langt større enn det som ble realisert. I likhet med mange av de andre scenene, er tanken god, men timingen og kjemien sitter ikke slik den skal. Når i tillegg manuset spriker i litt for mange retninger og handlingen tross alt er såpass tynn som den er, ender vi, til tross for den briljante Gustafsson, opp med en temmelig middelmådig oppfølger.