Passengers
Eventyr / Sci-Fi
Med: Jennifer Lawrence, Chris Pratt, Laurence Fishburne.
Regi: Morten Tyldum
USA, 2016
Lengde: 1 t. 56 min.
Aldersgrense: 9 år
På et tidspunkt i Morten Tyldums nye storfilm faller replikken «De sa det skulle være astroide-sikkert». Det summerer opp mye av det som er for dumt med premisset ved «Passengers»: I en virkelighet hvor menneskeheten er i stand til å legge mennesker i dvale i 120 år og sende dem til fjerne planeter, er det tydeligvis ingen HMS-ansvarlig som har laget en beredskapsplan for uforutsette hendelser. I stedet har det store og mektige romfartsselskapet basert seg på samme klokkertro på eget produkt som Titanics rederi la for dagen i sin tid.
Denne uvørenheten fører til at filmens mannlige hovedperson, Jim (Chris Pratt), blir vekket fra dvalen sin 90 år før romskipet er framme ved sin endelige destinasjon. Etter å ha gjennomført tilstrekkelig mange god dag mann økseskaft-samtaler med diverse hologrammer og digitale paneler, går det opp for ham at han verken vil kunne gå tilbake i dvale eller vekke noen som kan hjelpe til med dette.
Etter litt over ett år i ensomhet klikker det omsider for ham, og han bestemmer seg for å vekke en av de andre passasjerene. Vedkommende er ikke valgt tilfeldig. Jim har i flere måneder lest seg opp på den skjønne Auroras (Jennifer Lawrence) bakgrunnshistorie, helt til han på et tidspunkt er overbevist om at han er dødelig forelsket i noen han aldri har møtt i våken tilstand. Så går det som det gjerne går når to vakre, unge mennesker er alene på et gigantisk romskip, med utsikter til å bli der resten av livet. Men den romantiske historien får en uutholdelig bismak når vi vet at den baserer seg på at den ene parten på sett og vis har kidnappet den andre og avskåret vedkommende fra sine egne framtidsdrømmer, samt resten av menneskeheten.
Selvsagt kommer sviket for en dag. Scenene hvor Auroras raseri og sorg får utfolde seg, er blant filmens beste. Men så skal man jo lappe sammen en avslutning på floken, og det er her det virkelig raser utforbakke.
Filmen ser i det minste fantastisk ut. Bildene fra den sterile farkosten og ikke minst fra hendelsene utendørs, er stilistiske perler, og det klaustrofobiske elementet alltid er til stede. Det er imidlertid synd at filmen ikke helt klarer å bestemme seg for om den vil være mellommenneskelig drama eller spektakulær romaction. Den ender tydeligvis opp med å satse på litt av begge deler. Dessverre.