Agnus Dei
(Les innocentes)
Drama. Med: Lou de Laâge, Agata Buzek, Agata Kulesza, Vincent Macaigne, Joanna Kulig, Eliza Rycembel, Anna Prochniak.
Regi: Anne Fontaine.
Frankrike/Polen, 2016.
Lengde: 1 t. 55 min.
Aldersgrense: 12 år
Handlingen i Anne Fontaines «Agnus Dei» finner sted i Polen, kort tid etter at annen verdenskrig er avsluttet. I et på alle måter kaldt vinterlandskap jobber franske leger på en provisorisk klinikk med å behandle franskmenn som har overlevd krigens redsler i dette området. Hovedpersonen er den unge legen Mathilde, som motvillig og i all hemmelighet blir hentet med til et kvinnekloster av en fortvilet, ung nonne, for å hjelpe en medsøster som er blitt alvorlig syk. Det viser seg fort at «sykdommen» er fødselsrier, og det kommer fort for en dag at klosterledelsen er svært motvillig til å motta ekstern hjelp.
Abbedissen framfører først en historie om at kvinnen ble utstøtt fra familien på grunn av graviditeten, men sannheten er mye mer foruroligende. Etter hvert som Mathilde blir bedre kjent med klosterets kvinner, avsløres det at flere av nonnene er i samme situasjon. Det viser seg at sovjetiske soldater har trengt seg inn i klosteret og voldtatt de vettskremte kvinnene. Flere er gravide, minst en er smittet av syfilis, og de er livredde for at historien skal komme ut. Redselen for å komme til helvete hvis noen rører ved dem eller ser dem nakne, for å bli utstøtt og for at omverdenen skal få greie på skammen de er blitt påført, er hos noen nøkkelpersoner større enn redselen for alvorlig sykdom og død. Denne ekstreme tolkningen av religionens påbud og forbud fører også til at enkelte skiller lag med fornuften på fatalt vis. Man kan se på filmen som en historie om hvordan tvilen gjør seg gjeldende hos dypt troende når de blir rammet av urettferdighet, men den handler også om hvordan stivbeinte tolkninger av religiøse regler kan føre til at mennesker fjerner seg fra sin egen menneskelighet.
Filmen, som er basert på virkelige hendelser, forteller historien til de ulykkelige nonnene på en sober og nesten distansert måte. De nakne klosterveggene, det golde landskapet og det tynne teppet av snø på markene bidrar til å forsterke inntykket av et følelsesmessig kjølig klima i klosteret. Det er lite eller ingenting som minner om lykken de fleste andre kjenner første gang de holder sitt nyfødte barn, bare en påtakelig forvirring over hvordan dette fremmede har invadert den tidligere så trygge og forutsigbare tilværelsen deres.
Heller ikke den sekulære legen Mathilde går fri fra krigens vonde etterdønninger. En kveld hun kjører hjemover fra klosteret, blir hun brutalt angrepet av en gjeng sovjetiske soldater, men slipper unna med skrekken. Hendelsen setter likevel sitt tydelige preg på den unge kvinnen. Hovedrolleinnehaver Lou de Laâge gjør en strålende jobb med å skildre hvordan Mathilde setter sin egen sikkerhet på spill og er nær ved å slite seg helt ut for å hjelpe de ulykkelige kvinnene i klosteret, samtidig som hun prøver å flette inn små pustehull av noe som kan ligne et normalt liv.
Uten å bruke så mange ord, viser filmen på en tydelig og usentimental måte hvordan krigens ødeleggelser også rammer dem som går mest stille i dørene, og som holder sin fortvilelse for seg selv. Det ordknappe, spartanske kvinnefellesskapet utgjør en lysende kontrast til filmens brautende, selvopptatte og ofte avstumpede menn, men begge deler viser på sin måte mennesker som er preget av mange ødeleggende år med krig.