Sjanger: Biografisk krigsdrama. Nasjonalitet: USA 2016. Regi: Mel Gibson. Manus: Andrew Knight og Robert Schenkkan. Skuespillere: Teresa Palmer, Andrew Garfield, Vince Vaughn, Sam Worthington, Luke Bracey, Hugo Weaving, Rachel Griffiths. Lengde: 2 timer 19 min. Aldersgrense: 15 år.
Er ikke hele 2. verdenskrig både skrevet, filmatisert og dokumentert snart? Det kan man sukke når det fortsatt kommer ut fire nye bøker om «Krigen» på norsk på én uke i 2016. Men så kommer altså en Hollywood-film om en unnselig amerikaner som heter Desmond Doss. Etter krigen ble han tildelt en av de høyeste utmerkelsene for tapperhet i kamp. Men minst like interessant som heltedåden Doss utførte, er hvordan og hvorfor han gjorde det. Svarene på det er evig aktuelle, og har egentlig ikke noe med «Krigen» å gjøre.
Da Pearl Harbor ble angrepet i 1941, var unge Desmond beredt til å gjøre en innsats for fedrelandet sitt, slik alle vennene hans var. Selv om han ikke ville drepe og bære våpen, måtte det vel være noe han kunne bidra med? For eksempel i sanitetstjenesten. Så Desmond vervet seg.
Men så enkelt var det ikke for en pasifist å komme inn i forsvar basert på «drepe eller bli drept» og å følge ordre uansett. At han i tillegg var adventist og holdt lørdagen hellig, gjorde ham ikke mindre «spes» i medsoldatenes og kommandantenes øyne.
Desmond havnet til slutt i krigen, han. I det grusomme slaget på høyden Hicksaw Ridge i Japan fikk kompaniet hans selv erfare at når du er soldat i krig, er du enten en drapsmaskin eller et lik. Et menneskesyn Desmond nektet å akseptere.
Andrew Garfield spiller Desmond som en snill og litt naiv fyr. Ikke den skarpeste kniven i skuffen, men med en urokkelig tro. Ikke bare på Gud, men på det erfaring har lært ham. Desmond er modig fra første til siste scene. Det er ikke motet, men menneskeligheten hans som fjetrer oss.
«Hacksaw Ridge» er så tabloid i vinkling og form at det er en fryd. Eller skam, avhengig av hvem som ser. Historien er gjennomført fortalt helt uten grånyanser, selv når noen viser nye sider av seg selv, går de fra den ene ytterligheten til den andre. Budskapet om retten til å stå for det du tror på og at man er menneske først, dernest soldat, blir hamret inn klart og tydelig.
Her er ingenting å hente mellom linjene. Desmond Doss er så eiegod at noen må ha tenkt at dette kunne være selveste Jesus som hadde kommet tilbake. Faren er så ufyselig, obersten så firkanta, sersjanten så klisjé-slem at det ikke blir rom for realistiske nyanser. Historien om Desmond Doss er kanskje sann, men akkurat ekstremt som dette var det helt sikkert ikke.
Man kan mener hva man vil om den tabolide, Hollywood-forenklede fortellerformen Gibson har valgt, men det er vanskelig å se hvordan han kunne gjort det annerledes uten å svekke engasjementet filmen vekker, og de følelsene som er en forutsetning for engasjementet.
Det samme er de ofte groteske bildene fra slaget og slagmarken. Her må man bare svelge litt for mye pauker og horn til tider: de blir en del av totalpakken som får klumpen i halsen til å vokse og troen på det gode i mennesket til å svulme i hjertet. Og alt i alt holder faktisk Gibson seg hårfint innenfor den svulstige grensen der alt bikker over til klamt og manipulerende.
Det gjør han fordi historien om Desmond Doss, som ikke bare stod rakrygget opp for det han trodde på, men også viste et mot og en godhet langt utover det forventede, er så fantastisk vond og rørende i seg selv.
Å velge den tøysete komikeren Vince Vaughn til å spile slem sersjantkan virke som et merkelig valg, og det funker vel ikke heltoptimalt for troverdigheten heller. Men valget passer veldig godt inn i filmens budskap: ikke døm folk for hvem de er. Men for hva de gjør.