Å gi sitt liv for landet og saken i en krigssituasjon blir sett på som heroisk. For soldater er dette potensielle offeret en forutsetning. Men hva betyr mest om du har valget: fedrelandet eller den man elsker?
Mannen som får oppleve dette dilemmaet er den kanadiske agenten Max Vatan (Brad Pitt). Året er 1942 da han lander i fallskjerm i den marokkanske ørkenen. Oppdraget er å møte den franske agenten Marianne Beauséjour (Marion Cotillard) i Casablanca. Max skal agere å være hennes ektemann. Mål: et attentat mot den tyske ambassadøren.
Det falske ekteskapet utarter raskt til en het romanse mellom de to agentene, begge opptrent til både å drepe, lyve og skjule sine ekte følelser. Med Casablancas eksotiske atmosfære som medspiller, blir følelsene etter hvert svært så intense.
«Allierte» ble tidligere i høst trukket inn i sladdersagaen rundt Brad Pitts skilsmisse fra Angelina Jolie. Ryktene ville ha det til at Jolie mistenkte at de to hovedrolleinnehaverne følte saker og ting for hverandre også etter at kameraene var slått av. Noe som er blitt bastant og offentlig avvist av gravide og gifte Cotillard.
Men at de to danner et både troverdig og smellvakkert filmpar, er det ingen tvil om. Kjemien dem imellom er mer kjærlig enn erotisk, og kjærlighetshistorien mellom de to er tidvis rørende. Og kanskje litt for idyllisk og sukkersøt til at det kan vare. Og at vi kan tro helt på den.
For vel tilbake i England etter operasjonen i Casablanca, gifter Max og Marianne seg og får barn. Andre verdenskrig går sin gang med konstante luftangrep, mens D-dagen planlegges. Max er travel, men trygg i sin militære skrivebordsjobb. Den muntre og utadvendte Marianne passer barn og får mange nye venner i sitt nye hjemland.
Så slippes sjokkbomben i hodet på Max:
Er Marianne virkelig den hun gir seg ut for å være?
Fra det øyeblikket mistankens frø er sådd, blir «Allierte» en sitrende thriller. En kamp mot klokken og en intens og infløkt jakt på sannheten.
Stilfulle, tidsriktige kostymer, interiører og musikk i skjønne omgivelser som Marokkos ørken, Casablanca, overdådige værelser og etter hvert engelsk landlighet gjør «Allierte» til en estetisk nytelse fra start til slutt. Er du på den sure siden, kan du godt si at estetikken er ganske så Hollywood-glatt.
Den suverene Marion Cotillard er glitrende og troverdig i alle Mariannes nyanser. Brad Pitt er tidvis litt stiv og sparsommelig med følelsesregisteret som Max, men gir likevel et godt bilde av en militær libero som tilber sin kone og datter.
Hverdagsdialogen i filmen blir fort ganske så hollywoodsk kjapp og fiks, noe som her gir litt kledelig munterhet til stemningen.
Problemet med «Allierte» er at den ikke greier å være romantisk, krigstroverdig og spennende på en gang.
Det tar riktignok en stund før svakhetene åpenbarer seg: spenningen og engasjementet stiger, til og med hverdagslivet etter Casablanca engasjerer. Og det er lett å leve seg inn i Max’ fortvilte dilemma.
Derfor er det nesten utrolig hvordan de har greid å klusse til avslutningen. Den kommer fort og gale, flaut og sentimentalt. Som om man plutselig fikk hastverk med å runde av og hadde sluppet fullstendig opp for ideer.
Det er skikkelig kjipt, for «Allierte» er en severdig film med en klassikeramibsjon som er langt fra å bli forløst.