Originaltittel: Umi yori mo mada fukaku. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Japan 2016. Regi: Hirokazu Kore-eda. Med: Hiroshi Abe, Yoko Maki, Kirin Kiki, Taiyo Yoshizawa, Soryo Ikematsu, Satomi Kobayashi. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: Tillatt for alle.
Det er sagt om Hollywood-drama at det handler om vanlige folk som gjør uvanlige ting, og at europeisk drama handler om uvanlige folk som gjør vanlige ting.
Om film fra Japan kan man godt si at de handler om vanlige folk som gjør vanlige ting. For de som har lært seg å sette pris på den sanselige estetikken i disse skjønne, poetiske og dvelende skildringene av hverdag, er denne mangelen på store fakter og hendelser uviktig.
Men alt har en grense. I «Etter stormen» er den japanske superregissøren Kore-eda («Søstre», «Som far, så sønn») farlig nær å bikke over i det langdrygt trivielle i filmens første del, som strekker seg godt over en time. Men så henter han seg inn på helt vidunderlig vis i filmens siste del.
Allerede fra første øyekast er det lett å se at Ryota (Hiroshi Abe) er en mann i farlig forfall. Blikket og holdningen tilhører en mann med høye ambisjoner som ikke blir realisert og et selvbilde som er for høyt for virkeligheten.
Sakte, sakte får vi et innblikk i livet hans før og nå. Før: prisbelønt forfatter, gift og med en sønn. Nå: skilt, uredelig privatdetektiv under dekke av at det er «research» til ny roman. Blakk av spillegalskap, svart av misunnelse og sjalusi.
Alt han vil er å få fortiden sin tilbake. Alt han gjør er å grumse til nåtiden og framtiden sin. Ryota er en klassisk taper, en stakkarslig figur det er vanskelig å like.
Sønnen, ekskona og moren spiller sentrale roller i Ryotas liv. Moren spilles av fantastiske Kirin Kiki, sist sett i «Under kirsebærtrærne». Hele rollebesetningen er utsøkt, og Kore-eda har som vanlig fått maksimal uttrykksfullhet ut av sitt ensemble. Magien ligger som vanlig i de små detaljene: Interiørene. Maten. Det usagte. De utsøkte nyansene.
Igjen er relasjoner i nær familie et hovedtema for Kore-eda. Bruddet fra hans tidligere filmer er den mer vestlig orienterte hovedfiguren Ryota, med sin universelle umodenhet og selvsentrerthet. Lenge engasjerer han ikke, dermed står heller ingenting på spill.
Men så over til del to. En tyfon feier over Japan. Våre fire familiemedlemmer er strandet sammen til et kammerspill som både forløser, avklarer og rører. Og etter stormen går verden videre.
Det er først når du har sett hele «Etter stormen» at du ser klart hvor Kore-eda ville hele tiden, og hvor stort det er. For det er summen og samspillet mellom de to delene som gjør filmen både så utfordrende og så nydelig.