Er det mulig å fjerne selve ideen i et drama uten at det hele ramler sammen?
Går det virkelig an å kutte nervestrengen, den bærende tanken som i over hundre år har båret et av verdenslitteraturens store teatertekster?
Altså: Kan Ibsens "Et dukkehjem" framføres uten sterke koblinger til kvinnekamp innenfor strenge sosiale samfunnsstrukturer?
Ja, svarer regissør Audny Chris Holsen og foretar dermed et uhyre dristig valg: Hun insisterer på at Ibsens drama er tidløst, at det ikke forutsetter at publikum foretar en mental tidsreise 140 år tilbake i tid, at teksten rommer spenninger og innsikt som ikke først og fremst handler om kvinnens rett til å gå. I flere intervjuer har hun snakket om å finne de andre lagene, den psykologiske spenningen framfor den politiske, det menneskelige drama framfor det sosiale, den indre striden framfor kampen mot konvensjonene.
Les hva regissøren sier:
Etter å ha sett hennes drøyt to timer lange versjon, er det ikke vanskelig å gi henne rett: Nora-figuren er enda mer interessant når hun får utfolde seg utenfor en forenklet, og dels foreldet, rettighetstematikk. I Helga Gurens nåtids-skikkelse blir Nora mye mer; en kvinne som er så sammensatt at det river henne i stykker.
Nettopp der ligger både styrken og hovedutfordringen i Holsens oppsetning: Sprangene er bråe fra den shoppingglade påfuglen som er en kulisse både i eget og andres liv, til den dypt reflekterte kvinnen som plutselig foretar valg som endrer framtiden for henne selv, hennes mann og hennes barn. Men Guren behersker kontrastene på imponerende vis, fra hun møter oss som en levende rosablogger full av tanketomt overflatesnakk, til hun forlater oss som en moden og selvbevisst og ansvarstynget kvinne.Innimellom følger vi voldsomme skifter, gledesutbrudd og dyp fortvilelse — vi ser hvordan hun dras inn i mental ubalanse, vi ser hvordan frykten for fortiden eter henne, hvordan hun leter etter utveier uten å finne dem. Det er skuespill på meget høyt nivå og selvsagt helt avgjørende for å lykkes - få av Ibsens skuespill er så konsentrerte om én bærende rolle som "Et dukkehjem".
Likevel bæres ikke Holsens oppsetning bare av Gurens prestasjoner. Hennes retningsvalg gjennomsyrer hele forestillingen - fra scenografens røde scene av stoffer og puter og kosedyr til bipersonene som først mot slutten får bli mer enn kulisser rundt Nora: Anders Dale er sterk i rollen som hennes mann, velmenende, selvopptatt og så beskyttende og nedlatende at han nesten gjør henne usynlig. Marianne Holter funker godt som gamlevenninnen Kristine, stykkets mest rasjonelle stemme. Even Stormoen gjør som alltid jobben solid, denne gang som den lett kyniske og døende legen, og Øystein Martinsen er fin som den ytre trussel, mannen som kjenner Noras hemmelighet og dermed kan ødelegge alt. Alle disse fire karakterene gjennomgår i overkant store endringer i løpet av kort tid, men det er ikke mer problematisk her enn i Ibsens tekst.
Til sist: Holsen holder seg i all hovedsak til Ibsens tekst, om enn ikke ordrett. Men heldigvis legger hun inn partier som forlater det realistiske, dialogbaserte teateret: I små scener tar virkeligheten en pause, og vi kryper inn i sjelene - musikken blir disharmonisk, Nora og de andre rykkes ut av seg selv, er i ferd med å falle og drives inn i en koreografert ubalanse som blir sterke, visuelle kommentarer til det vi nettopp har sett og hørt. Flott!
PS: Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.
Les også: