Øyvind M. Eide spenner opp et stort lerret når han gir sin biografi over Fridtjof F. Birkeli undertittelen "Giganten og gåten". For stort, skal det vise seg. Riktignok klarer Eide å vise hvilken betydelig aktør Birkeli var i norsk og internasjonalt kirkeliv, men noen gigant var han knapt. Og gåten? Etter 325 sider vet vi ikke så mye mer om hvorfor Birkeli lot seg utnevne til biskop i Oslo mens han drev et seksuelt dobbeltspill.
Tomm Kristiansens langt mer nærgående bok, "Biskopens hemmelighet" (2014), gjorde det lettere å forstå at den erotiske tiltrekningen til den han selv kalte mitt livs kjærlighet, var så sterk at han risikerte både sitt eget omdømme og kirkens integritet. Eide blir stående litt forundret på utsiden av soverommet.
Likevel er Eides langt bredere og mer ambisiøse prosjekt blitt en bok som fortjener å bli lest. Som biografi holder den for stor distanse til å gripe skikkelig tak, men som kulturhistorisk beskrivelse av Birkelis plass i misjon, afrikansk frigjøring, økumenisk samarbeid og norsk kirkeliv, er den et solid stykke arbeid.
Birkeli var, som flere andre kirkeledere av hans generasjon, langt mer radikal ute enn hjemme. Han skrev sin doktoravhandling om forholdet mellom misjon og politikk og var ikke redd for de politiske konsekvensene av å gi de unge kirkene selvstyre. Misjonsselskapet hadde ingen stolt tradisjon på dette feltet. Eide skriver at misjonen kom til å spille en rolle i den koloniale undertrykkelsen av gassisk nasjonal bevissthet. Denne rollen endret Birkeli ved å løfte gassernes eget språk, ta initiativ til den første panafrikanske konferanse og etablere den viktige radiosenderen Radio Voice of the Gospel, som brukte 70 prosent av sendetiden på viktig folkeopplysning.
Men selv lenge etter at han hadde kjempet mot apartheid, slaveri og koloniherredømme ute, arbeidet Birkeli mot kvinnelige prester hjemme. I tillegg sto han for en streng og tradisjonell seksualmoral – og bidro dermed til å øke sin egen fallhøyde.
Birkeli-saken er også pressehistorie. Dagbladet visste, men valgte å tie. Det samme gjorde etter hvert så godt som hele norsk presse. Men også dette aspektet er bedre behandlet hos Kristiansen.
Aller best er Eides bok når han bruker sin dype innsikt i misjonshistorien, og med et kjærligkritisk blikk drøfter hva som skjer når de kristne utsendingene møter mennesker som allerede har et helhetlig trosunivers som skapte mening og sammenheng i deres liv. (s. 68) Misjonen både tok og ga; kulturelt, politisk, og psykologisk. Dette får Eide svært godt fram ved å bruke Birkeli som prisme.
Fridtjof Birkeli ble, som så mange andre misjonærbarn, forlatt av sine foreldre da han var liten. Mens de dro ut, havnet han på Solbakken barnehjem i Stavanger, et særdeles ukjærlig sted. I tillegg tvang misjonen ham til å dra fra hun som han ville dele livet med. Han ble dobbelt ranet av bevegelsen som han likevel viet sitt liv til. Eide leter i disse to tapene etter forklaringen på hans evne til å skjule viktige sider av livet og leve mange år i svik. Dessverre våger han ikke å gå nær nok til at han finner den.
ANDRE ANMELDELSER AV SVEN EGIL OMDAL: