Forfatteren (og sosiologen) Lars Ove Seljestad fra arbeiderfamilie i Odda, med erfaring som industri— og anleggsarbeider, har lenge etterlyst nye skjønnlitterære skildringer av arbeiderklassens kår, liv og arbeid. Nå kan det se ut som både han og vi skal få stadig mer stoff å arbeide med:
Det enøyde, teknologidrevne profittkravet og det forhold at det særlig for ungdom og yngre blir stadig vanskeligere å finne sin egen plass i livet, der den delen av det vi pleier å kalle arbeidslivet, er en definerende del, lar seg avlese i fersk skjønnlitteratur. Ett eksempel er høstens debutroman «Endelig skal vi le» av Birgit Alm, et annet Ida Løvås’ første voksenroman, «Til bølgene», som kan leses fra samme synsvinkel.
Med novellesamlingen «Arbeidsnever» – bare tittelen – debuterer Jan Kristoffer Dale (1984) med noe nær ultimate eksponeringer av det underklassefolket som blir stadig flere. Han gjør det nedenfra, konkret og nært opp til karakterenes liv og egenoppleving av det. Han gjør det i åpningsnovellen der hovedpersonen på enmånedskontrakt sliter med paller og flaskesortering, til han ikke orker mer. Han fortsetter i «Tilflytter», med to fortapte beileres hjelpeløse kretsing rundt den nye dama på den landsens kroa , og går videre «I ei grøft» der gutta på tur klæsjer i innbyrdes klassemotsetninger og hat.
«Levende bevis» handler om førtiåringen som hjelpeløst har sluppet seg helt ut etter at kona forsvant, og spist seg opp til 135 kilo. Slik kunne vi fortsette gjennom de resterende fortellingene. Felles for personene er at de ikke kommer i levelige arbeidsforhold som gjør de dagene som etterhvert blir hele livet, utholdelige for mennesker. De verken har eller gis forutsetninger for å komme i nære og kjære forhold til seg selv og andre.
Alle Dales noveller utspiller seg i Agder («Froland»). De bæres langt på vei av dialog på dialekt, autentisk og nært. De er sympatiske, tiltalende og formfullendte, - formelt så tradisjonelt harmoniske at det nesten blir i overkant velskapt.