Østerrikske Robert Seethaler (1966) lå et helt år på tyske bestsellerlister med denne romanen, og den har blitt en internasjonal suksess, oversatt til tretten språk. Den er et praktstykke av skrivekunst, lett å lese, og man må være følelsesmessig lobotomert for ikke å berøres.
Rosen den har fått, er ofte merkelig begrunnet: Det norske forlaget kaller «Et helt liv» for historien om «en ordinær mann», Mail on Sunday sier at «Seethaler viser oss at selv for de mest vanlige mennesker er livet et ekstraordinært eventyr», mens Daily Mail hevder den handler «om en enkel mann som ... fanger noe universelt vi alle har i vårt liv.»
Den mannen det er snakk om heter Andreas Egger. I 1902 sendes han fire år gammel til sin bondeonkel i en østerriksk alpelandsby. Han vokser opp, pint og plaget, hundset og ordfattig, invalidisert, uten fakter og opprør, og utvikler seg til en gevaltig anleggsarbeider. Da Marie kommer hans vei, gifter de seg. Han bygger et slags hus til dem i en fjellside, bryter litt jord, inntil raset kommer og tar huset og begraver Marie.
Han melder seg til tjeneste i andre verdenskrig. Etter to år ved fronten, tilbringer han seks nye i sovjetisk fangeleir der han ikke har det så verst: «vi har arbeid og mat». Slik fortsetter livet etter han kommer tilbake til landsbyen. Men det er ikke der Seethaler åpner soga om Andreas Egger, som på de første sidene på en innskytelse drar til fjells og finner en radmager, stinkende og døende eneboer som han på sin rygg bærer ned til landsbyen.
Andreas Egger er mer enn «et vanlig menneske, en alminnelig mann, en ordinær mann» som rører litterære lenestolmennesker: Han er den livskraften og overlevelsesevnen som til alle tider har holdt de mange gående, og som vi selv mest fornemmer på avstand og forviser til et andre steder. Han er herosen, det og den normale over alt i verden, og som bare blir spesiell ved den teksten som en forfatter av Robert Seethalers kaliber er i stand til å skape i oss. På 130 sider. Og han er over alt.