Med «Om sommeren» har Karl Ove Knausgård (1968, debut 1998) nå fullført sin årstidskvartett. Som de foregående bindene er boken delt inn i tre kapitler med like mange korte undertitler for hver av årstidens tre måneder, og som før med et mixtum compositum av korte tekster om alt fra vannspredere, rips og tårer, kortbukser og snegler, intelligens og ulv, som alt sammen setter den selvbiografiske forfatterens undring og refleksjon i bevegelse – med en mengde enlinjere, glupe, oppsiktsvekkende, diskutable.
Han sprenger likevel formatet serien har lagt opp til ved å legge inn en såkalt dagbok i månedene juni og juli, og som han ytterligere utvider med å legge inn en fortelling om en vestlandskvinne som under Krigen forlot mann og barn og flyktet med en østerriksk okkupasjonssoldat og desertør. Nå sitter hun gammel og forlatt, framfor alt skyldtynget, igjen i Sverige.
Skyld og skam er basisfølelser i Knausgård. Det vet vi fra før, og undres ikke over nye eksempler på det her. Men vi får mer, her vi følger en manns utvikling mot stadig større selvinnsikt og egenakseptasjon, og dét i mye større sykluser enn årets. Han er fortsatt ikke imponert av seg selv, denne arbeidsnarkomanen og petimeteret, uendelig selvopptatt på litteraturens, «de feiges arena». Han driver ikke med selvsmiger, men eksponerer seg stadig tydeligere som en blanding av fatalist og stoiker, en slags romantisk kyniker, en ensom og plaget mann.
Han kjenner på at han er middelaldrende, med den formidable oppgave å være både far for en barneflokk på fire, fra en to-treåring til barn i puberteten, med ektefelle. Det er påtakelig hvordan dette siste bindet, som handler så mye om å være den ansvarlige og hardtarbeidende far og «husmann», ikke har flere sider om (særlig) det yngste av barna: hun var selve det tekniske påskuddet til å begynne dette firebindsverket, brevet til det ennå ufødte barnet.
Enda mer påfallende er det hvor fraværende ektefellen, mor til hans barn, er. Halvveis gjennom lesningen av «Om sommeren» tok jeg meg i å se etter henne, hun som ved sin livstruende sykdom og innleggelse var selve foranledningen til høydepunktet i forrige bindet fra den våren han overarbeidet med minstedatteren i bilen er på vei til sykebesøk til henne, mens han skildrer alt som går igjennom hodet hans.
Knausgård ser ikke på seg selv som mye til dikter. Det han er god på, er føle, ikke dikte, sier han et sted. Og med tiden er det nå også påfallende for ham hvordan faren ikke lenger bare huskes med frykt, skyld og hat, at oppveksten hans ikke føles fullt så fæl som den en gang framsto. «Det ligger trøst i den tanken, synes jeg. Vi gjør så godt vi kan. Selv de som ikke gjør så godt de kan, kan ikke annet.»
Så spørs det hvor lenge Knausgård kan mer, som ambulerende verdensstjerne på høygear, arbeidsnarkoman forfatter, forlegger, som familiefar, venn; hvor lenge holder de rundt ham ut?
Endelig 1: Knausgårds stil og språk blir bare klarere og klarere, snart helt renset for skriftarkaiske levninger.
Endelig 2: Hva er så dette potpurriet av et verk: et det brev, roman, encyklopedi, (petit)journalistikk, essay, dagbok? «Prosa» er benevnelse god nok for tekstene til en forfatter som for lengst har sprengt sjangerbegrepene. (Så får man heller se på reglene for offentlig støtte til norsk litteratur, innkjøpsordningen.)
Endelig 3: De fire årstidbøkene er ved sin materialitet og utforming fornemme publikasjoner, tunge i hånden. Hvert enkelt bind er illustrert av en kunstner Knausgård selv har valgt, dette siste av Anselm Kiefer, og hele serien ber om en kyndig vurdering som bok— og kunstproduksjon.