Den tiende romanen til Line Baugstø (f. 1961, debut 1986) tar opp tråden fra «Sommer uten brev» (2014), en kjønnsrolleorientert krisehistorie om tobarnsmora Sigrid og ektemannen Erling som forsvant i den canadiske villmarken da han sa opp jobben og fulgte machodrømmen sin.
Den teksten framstår som engasjert, sympatisk, systematisk komponert, med brutt kronologi og skiftende synsvinkel, men er i sin omgang med velkjent motivisk-tematisk stoff nærmest blottet for originale, overrumplende innslag. Det meste virker troverdig, traust, lite utfordrende.
Det samme kan sies om «Fører av grå folkevogn, juli 1975». Seks år er gått siden Erling ble meldt død, vi befinner oss i kvinneåret eller – som tekstens mannsgris kaller det– «museåret». Sigrid er blitt 36, døtrene 14 og 12, og rammen for plottet er fortsatt Kristiansand.
Romantittelen viser til en etterlysning sendt ut mens folkevognføreren Sigrid og barna er på campingferie. Kristin, den fire år yngre, lærerutdannede, hjemmeværende søsteren hennes har to små tvillinger, men blir sporløst borte. Kristins desperate ingeniørektemann prøver da å få kontakt med Sigrid via NRK. Han håper hun vet hvor kona befinner seg.
Teksten hopper i tid og pendler mellom Sigrid og Kristin, er snart utformet i jeg-form, snart i tredje person. Tidskoloritten overbeviser. Mysteriet med den moderne Nora-utbryteren oppklares.
Litt for ofte stikkes pekefingeren inn i leserens øye. I klassisk nyfeministisk stil kommenteres manglende likestilling, kvinnelig frustrasjon, mannssjåvinisme og huslige gjøremål, barneoppdragelse og kvinnekamp, ensomhet, erotisk begjær, drømmer, løgner og økonomiske forskjeller. Sigrid lar seg forføre av sjefen, en 16 år eldre, skilt, sexistisk eier av et reklamebyrå. Mens hun får antatt en barnebok på Aschehoug, raser han over å bli refusert av noen «frigide fitter» på Gyldendal. Ingen skal være i tvil om hvem som fortjener vår respekt.
Sluttscenen er åpen og legger opp til en ny roman om duoen Sigrid-Kristin.