Are, "rare Are" blant ikke alltid fullt så gode venner, men i boken oftest kalt "den voksne mannen", sliter med voksenlivet. Særlig etter et abortert kjærlighetsforhold, et brudd som etter alt å dømme skyldtes – nettopp en abort. En uønsket sådan fra hans side, og han mistenker eks-svigerforeldrene for å ha vært pådriverne. Han fikk en knekk etter bruddet, og nå sliter han med å finne meningen med det voksne, forvokste, altfor store livet.
"Du er altfor barnslig til å være førtifire": Han blir straks gjennomskuet – nådeløst omsorgsfullt – av seks år gamle Eira, datteren til en av hans aller eldste og beste venninner, som inviterer ham til sin bursdagsfeiring på landstedet deres. Den barnslige voksne mannen og den veslevoksne jenta faller pladask for hverandre: Det er en slik galopperende kjærlighet som bare står skrevet blant galaksene. Hun ser i ham en halvrar kamerat og kanskje en alternativ far. Han ser i henne en karakterfull realitet som overgår de mest strålende fantasiene han har om sin egen ufødte datter. Til stede på den dagelange festen er også hans tidligere kamerat og samboer Even, med sin litt "avlange" latter, et uromoment som Are (og vi med ham, siden vi ser det meste gjennom hans øyne) alltid vil forbli ambivalent til. Dramatikk inntreffer i den landlige sommeridyllen, og det påfølgende oppbruddet gir Are anledning til å konfrontere fortiden mer direkte, besjelet av alt det lille Eira har utløst i ham av slumrende følelser.
Nils-Øivind Haagensen (f. 1971, deb. 1998) er poet også når han skriver roman. Som sin romanfigur "skriver han og ser seg rundt, som om han ikke har sett seg rundt før". Her er flust med tindrende storøyde observasjoner og bilder, som viser at Haagensen heldigvis har bevart seksåringen i seg: "Vinden flytter seg rundt i ansiktet hans slik han før om årene flyttet rundt på TV-antennen for å skjerpe bildet på skjermen."
Overgangen til jeg-fortelling idet Are åpner laptop’en for å skrive videre på noen selvbiografiske og eksistensielt-filosofiske notater er effektfullt og økonomisk gjort, men de store teoretiske temaene i denne essayistiske sekvensen sitter kanskje litt løst på de vevre skuldrene til resten av den vare og lyriske fortellingen. Denne siste fjerdedelen av romanen virker på den annen side og på en annen måte litt abortert, slik at jeg sitter igjen med en følelse av at ideer, karakterer og situasjoner kunne vært utdypet og "fatmodnet" noe mer. Men jeg sitter også igjen med mer enn nok å tenke videre på – og med en dyp emosjonell, ettertenksom klangbunn som ikke slutter å reson(n)ere med det første.